Filmanmelderne beskyldes for å stille mindre krav til norske filmer enn til utenlandske i anmeldelsene. Hvor mye er egentlig et terningkast verdt?

– Karakter seks? Da skal alt være perfekt. Ikke noe å trekke, sier Mode Steinkjer, filmanmelder i Dagsavisen. – Veldig få filmer får sekser av meg, to-tre hvert år kanskje. Og sekseren bør henge like høyt for norske filmer.

Norske anmeldere har fått skarp kritikk den siste tiden for å være for snille med norsk film. En gjennomgang av høstens anmeldelser av norsk film viser at hovedstadsavisene har holdt seg på den øverste halvdelen av skalaen, med unntak av noen ytterst få treere. De norske filmene får dermed karakter på nivå med internasjonale størrelser som Pedro Almodovar, Michael Moore og Ken Loach, som også har sluppet filmer i høst. Er verdien av et terningkast relativ i forhold til hva slags type film det er?

– Det er klart at filmkritikk ikke er en objektiv vitenskap. Jeg ser ikke bort fra at karakterskalaen brukes ulikt overfor norske filmer enn overfor utenlandske, sier Kathrine Skretting, professor i filmvitenskap ved NTNU. – Vi snakker her om folk som elsker film, som kjenner folk i miljøene, og som veldig gjerne vil at norsk film skal være bra.

Skretting tror ikke det finnes noen allmenn forståelse blant kritikerne av hvordan karakterskalaen skal benyttes.

– Terningkastet er essensen av vurderingen, det symbolske uttrykk for ryggmargsfølelsen kritikeren har. Kunstvurdering er ikke mer presist enn som så. Det finnes nok et film-establishment, der man diskuterer og ser de samme filmene, så terningkastenes innhold vil få klare likhetstrekk. Dette endrer seg også over tid. Før hadde vi et elitekulturpreg over anmeldelsene. En folkekomedie med stor publikumstilstrømning ville for eksempel sjelden ha suksess hos kritikerne. Det forandret seg på 80-tallet med Veiviseren og Orions belte, og nå er det større samsvar mellom publikums og kritikeres oppfatning. At en film kan nå et publikum vurderes mer som en del av filmens kvalitet. Likevel er selve skalaen vag og flytende – jeg har ikke noen krystallklar følelse av hva en firer betyr.

Mode Steinkjer mener derimot at skalaen på seks karakterer er såpass avgrenset at det er mulig å ha en felles forståelse av hva karakterene er verdt.

– Den vanlige avisleser, radiolytter eller tv-seer bør vite at en femmer er en femmer uansett hvor den står, og sånn tror jeg det i stor grad er. At en og samme film får tre og fem for eksempel, tror jeg er et uttrykk for reell uenighet om kvaliteten, ikke for at karakterskalaen leses ulikt.

Steinkjær synes likevel at praksisen har vært ulik i vurderingen av de norske filmene.

– Anmeldere bør vurdere kvaliteten på filmer, uansett norske eller utenlandske. Vi fortjener en reell vurdering av filmer, så norsk film bør ikke særbehandles.

En film som får en toer, er selvsagt vurdert som langt dårligere enn en femmerkandidat. Men hva med alle nyansene i mellom, hvordan skal vi forstå dem?

– Forskjellen mellom tre og fire er relativt stor, mener Steinkjer. – Fire er ingen dårlig karakter, selv om den er litt uglesett. Den ligger over gjennomsnittet, tre derimot ligger klart under streken. I vår redaksjon har vi en klar formening om hva skalaen skal bety, det var noe vi diskuterte da karaktersystemet ble innført i avisa. Espen (Svenningsen Rambøl) og jeg er ganske sammenfallende i anmeldelsene våre, gir han en treer og jeg en treer så mener vi omtrent det samme. Vi leser hverandres anmeldelser, og ser om tekst og karakter samsvarer. Karakteren skal være en pekepinn på hva som står i teksten, og teksten skal begrunne karakteren.

– Grensene kan være flytende mellom tre og fire, mener derimot Skretting.

– La oss si at temaet er originalt, og aldri har vært skildret i norsk film før, mens selve fortellingen ikke er helt vellykket. Vi gir fire for forsøket. Det trenger ikke være noe galt i det. Men da bør man tydeliggjøre sitt eget ståsted til terningkastets verdi: ”når jeg konkluderer med en firer, er det fordi….”. Vi trenger teksten nedenfor. Terningkastet er et fort og lett hovedsynspunkt, men så må man gjøre ordentlig greie for det under.

– Karaktersystemet er på godt og vondt, konkluderer Steinkjer. – Det er et leservennlig tabloid virkemiddel, som gir en kjapp innføring i hva kritikeren mener og som gjør det lett å feste blikket. Faren er at folk bare ser på karakteren og ikke går mer inn i teksten.

Foto: Erik Poppe, regissør av premiereklare Hawaii, Oslo, som fikk en sekser av Dagsavisens Mode Steinkjær.