Premiereklare Il Caimano fikk større betydning for det italienske valget enn Fahrenheit 9/11 fikk for det amerikanske. Men til hovedperson valgte Nanni Moretti en b-filmskaper. Her forteller den italienske regissøren om hvorfor det var så naturlig å la nettopp filmen og fjernsynet spille en avgjørende rolle i en film om Silvio Berlusconis vei til makten.

Nanni Morettis film Il Caimano ble et mediefenomen i hjemlandet Italia i fjor våres da den ble lansert få uker før det italienske valget. Med 370 kopier over hele landet var filmen den største lanseringen av en Moretti-film noensinne, og mye av debatten i mediene handlet om hvorvidt filmen ville avgjøre valget til opposisjonens fordel. Og kanskje bidro den satiriske framstillingen av Berlusconis posisjon i Italia til den marginale valgseieren for den såkalte venstrealliansen. Men Il Caimano er likevel ikke noe direkte politisk angrep på Berlusconis politiske regime, men mer en beskrivelse av en tilstand som har gjort Berlusconi mulig. Mens Federico Fellini i 1973 berørte det infantile ved en bestemt italiensk mentalitet i Amarcord, og hvordan det gjorde fascismen mulig, forsøker Moretti å vise hvordan Berlusconi har transformert Italia gjennom sitt medieimperium og sin fjernsynsskapte personlighet.

Som for å løfte filmens univers ut av en altfor gjenkjennelig realistisk ramme har Moretti valgt komedien som sjanger, og latt en filmprodusent være hovedpersonen. Den middelmådige filmmannen Bruno er den typiske Berlusconi-velger – han er verken politisk orientert eller del av noen kulturell elite. Han har laget noen b-filmer og nådd en fase av karrieren der den synes å være over. Ved en tilfeldighet får han tilsendt et manus som handler om Berlusconis kronglete og tvilsomme vei mot makten, og det er først når karrieren og privatlivet faller i grus at han bestemmer seg for å forsøke å lage filmen.

Moretti legger ikke skjul på at han hadde stor glede av å bruke en filmskaper av politisk ukorrekte b-filmer som hovedperson. Det var festlig å finne på navn til filmografien hans (Maciste vs Freud, Lady Cop in Stilettos), og samtidig skyte filmen i filmen. Det er likevel ikke filmene i seg selv han er opptatt av, men forholdet Bruno har til sitt arbeid og de han jobber med.

– Han lager en type filmer som ikke lenger lages. Han tilhører verken den ordinære mainstreamfilmen eller den politisk orienterte filmen, og kommer over manuset om Berlusconi nærmest ved en tilfeldighet. Filmen handler om Brunos kjærlighet til sine familier: Hans hustru og barn på den ene siden, og filmen på den andre. Han er ikke politisk orientert, og jeg tenkte ikke så mye på at han representerer noen bestemt type italiener. Hans grunner til å handle som han gjør er personlige, og ikke basert på ideologi. Han velger å produsere en film om Berlusconi fordi omstendighetene vil det slik, og kanskje fordi han vil vise seg overfor sin hustru som er i ferd med å miste troen på ham.

Berlusconi i fire utgaver
Moretti gjør mange uortodokse valg i filmen. Det djerveste er å la fire ulike inkarnasjoner av Berlusconi framtre underveis, der han selv også spiller den tidligere presidenten(!). Vi har Berlusconi i manuset slik Bruno oppfatter ham, men også slik han framtrer i de andres øyne, som når en av skuespillerne skal forsøke å tilnærme seg rollen. Moretti innså tidlig at det er umulig å skildre Berlusconi på en naturtro måte, eller karikere ham. Istedenfor å lage den didaktiske filmen Bruno forsøker å produsere i filmen, der Berlusconi framstilles på en forutsigbar måte, utvider Moretti paletten ved å blande satire, lett komedie og rørende familiedrama. På den måten kan det politiske bli mer virkningsfullt.

– Jeg ønsket å leke med publikums forventninger og unngå generaliseringer. Jeg søkte en framtoning som ikke liknet ham rent fysisk, og ønsket å kommentere og harselere litt med den politiske filmen Bruno vil lage. Når så Berlusconi i den siste framtoningen skildres med kjølig kontroll, uten tydelige ansiktsuttrykk, var det for å få frem noen av de faktiske forhold og den skaden Berlusconi har påført det italienske politiske systemet.

Denne siste delen av filmen har for mange aldrende kritikere vekket minner fra den politiske filmen som blant annet Francesco Rosi sto som eksponent for, og som forsvant på 1970-tallet. For mange har Moretti stått som eksponent for det samme gjennom en rekke politisk orienterte filmer på 1980-tallet (Palombella Rossa, La Cosa), men han har ingen forklaring på hvorfor den politiske filmen har forsvunnet.

– På 1970-tallet var den politiske filmen nesten en egen sjanger, men den er fraværende i dag. Jeg vet ikke om det skyldes en form for selvsensur, eller fordi en del av finansieringen kommer fra tv, eller rett og slett fordi de nye tidene er for komplekse og uhåndgripelige for filmskaperne. Jeg forsøker i hvert fall på min måte.

Utenfor systemet
Il Caimano er som Morettis filmer fra de siste årene en europeisk samproduksjon. Moretti kan fortelle at han helt bevisst ikke inviterte til noe samarbeid med de statlig kontrollerte italienske tv-kanalene, og tilskriver sin frihet at han har tilgang på utenlandsk finansiering.

– Filmen ble laget i samarbeid med franske finansieringskilder – og de har vært helt uvurderlige for å få denne filmen laget. For meg er det viktigste at jeg kan dedikere meg til filmenes univers, jeg lager ikke film bare for å holde hjulene i gang, slik som produsenten i Il Caimano. Da jeg forberedte et annet prosjekt i 1986 – lenge før Berlusconi kom til makten – bestemte jeg meg for ikke å jobbe med noen av medieselskapene eller tv-kanalene som Berlusconi var involvert i. Den gangen kunne vi fotrsatt vurdere statskanelen Rai, siden selskapet ennå ikke var kontrollert av Berlusconi.

Nanni Moretti er veldig populær i hjemlandet, og har et trofast publikum. Han har i mange år vært en profilert kritiker av Berlusconi. Selv om presset mot filmen bygde seg opp i forkant av premieren, har ikke Moretti opplevd noen trusler, slik det har vært antydet i utenlandsk presse. Han sier selv at han slipper problemstillingen fordi han får finansiert filmene via utenlandske kilder. Han har heller ikke på noe tidspunkt vurdert å forlate landet, slik enkelte kolleger har gjort, enten fordi de ikke lenger får statsfinansiert filmene sine, eller fordi de ikke vil vedkjenne seg den nye politiske virkeligheten i Italia.

– Jeg har aldri vurdert å reise fra Italia. Jeg liker ikke en gang at folk spøker om det, sier han.

Hva gjorde Berlusconi mulig?
Il Caimano ble lansert før det italienske valget i våres. Mange mener at filmen medvirket til Berlusconis valgnederlag. Men Moretti vil ikke uten videre gå med på det.

– En rekke personen innen sentrum/venstre-koalisjonen ville at jeg skulle lansere filmen like før det italienske valget. Jeg valgte en annen dato enn de ønsket. Film og politikk er to forskjellige ting, selv om de selvsagt berører hverandre. Men jeg er kritisk til at filmen skal ha en sånn rolle og vil ikke at filmen skal oppleves som et angrep fra venstresiden. Det handler om noe større og mer fundamentalt. Jeg har også kritisert venstresiden ved tidligere anledninger, og tror ikke at regjeringsskiftet vil forandre på noe, i hvert fall ikke i første omgang.

Moretti erkjenner at mange utenfor Italia har problemer med å forstå hvordan Berlusconi som fenomen har vært mulig. Han understreker at Berlusconi er et særegent italiensk fenomen.

– Berlusconi kunne bare ha skjedd i Italia. Veldig mange italienere opplever nå den politiske situasjonen som normal, og har akseptert den. Det er skremmende. Vi har kort hukommelse og husker lite av det som har skjedd før, som vår epoke med fascismen. De fleste demokratiske samfunn har kontrollfunksjoner som kan hindre at en person kan tilrane seg så mye makt, særlig innenfor mediene. Filmen er et dokument om en nasjon der en slik utrolig situasjon har kunnet utvikle seg. Hvordan er det mulig for en eier av tre tv-kanaler å stille til valg? Hvorfor gir vi ham et så stort forsprang på de politiske konkurrentene? Jeg er tilhenger av konkurranse og fair play, det er jo derfor jeg har deltatt i Cannes med filmen min.

Moretti håper og tror at Italia vil forbli et isolert tilfelle i Europa.

– Det skjedde noe fundamentalt med Italia under årene med Berlusconi, og et regjeringsskifte vil ikke kunne endre på det. Det fundamentet som det italienske demokratiet hviler på, selve konstitusjonen, er skrevet om av Berlusconi, og det vil ta årtier for oss å komme ut av denne situasjonen.

Il Caimano har premiere i morgen på norske kinoer

Foto: Fra Il Caimano – en av Berlusconis mange ansikter i filmen