”I´m studying Norwegian behaviour,” sier den polske karakteren Maria i Upperdog. Og i et land som kaller verdensnyhetene utenriks, er det befriende ansvarliggjørende at en filmskaper tør løfte blikket utover landegrensene og speile verdens såkalt beste land gjennom prismet vi kaller verden. Upperdog er en flettverksfortelling, der fire menneskers liv veves i hverandre. Filmens overgripende tematikk er ulike typer skyld, gestaltet i dikotomiene ung/voksen, kvinne/mann, global/lokal, østkant/vestkant, Østen/Vesten og herskap/tjenere. Filmtittelen fant manusforfatter og regissør Sara Johnsen i yoga.

– Jeg fikk ideen fra yoga, der en stilling heter dog facing down og en annen heter dog facing up. På den ene siden er man ovenpå, på den andre siden ikke. Alle nordmenn er litt upperdog. Man sliter litt med statusen, noe som kan avføde mye komikk. Man kan ha høy status ett sted, men ikke et annet. Det kan være morsomt, sier Johnsen.

Den polske hushjelpen Maria er bare et av flere eksempler på de ulike perspektivene Upperdog innehar.
 

– Det var morsomt med en karakter som Maria. Det hadde vært trad med en sliten, stakkarslig polsk hjemmehjelp. Men Maria er ikke noe offer. En replikk i manuset ble tatt vekk fra Axel, som på et tidspunkt sa: Det er typisk norsk å være offer. Dette kan man se i forhold til upperdog-begrepet. For eksempel er soldaten Per offerorientert, selv om han ikke er det største offeret. Men hans perspektiv forandrer seg. Det fins flere forskjellige mennesker involvert. Norge deltar i en krig i Afghanistan, og det er naturlig at det er med i samtidskunsten, mener regissøren.
       
LØFTER  BLIKKET
Johnsen har vært produktiv siden filmdebuten Vinterkyss i 2005, og hun løfter blikket utover flere grenser både i film og bok.

– Jeg har siden Vinterkyss gitt ut romanen White Man, så det har vært produktive år. Siden filmskolen har det blitt to filmer og to bøker. Jeg håper det vil fortsette sånn, som filmskaper/forfatter, sier hun.

Upperdog begynte med karakterene.

– Jeg lagde karakterene først, og ideen til Upperdog fikk jeg da jeg jobbet på Teaterhøgskolen med Hermann Sabado, som spiller Axel. Han var en rolig trønder, som gjorde lite ut av seg inntil jeg rettet kameraet mot ham: Oj, her er det noe, tenkte jeg. Han hadde en veldig sterk screen presence, som det heter – et godt ansikt for film. Etter uka vi arbeidet sammen var over, sa jeg at han måtte gå på filmauditions og at han garantert ville få jobb. Da sa han: Jeg får ikke jobb. Se på øynene mine – jeg er asiat. Samtidig hadde lillebroren min Emil og jeg allerede en idé om status og ydmykelser, med en karakter som hadde et forhold med en polsk hushjelp. Dersom denne karakteren i tillegg var adoptert, ville karakteren få større kompleksitet. Slik ble det at jeg skrev Axel-rollen til Hermann. Jeg hadde også en annen karakter i hodet, en Afghanistan-soldat som opplevde å komme tilbake til Oslo. Og jeg hadde en historie helt siden filmskolen om en kafé med asiatisk mat, der jeg hadde en idé om at det skulle begynne å regne. Disse tingene satte sammen i gang historien om de fire karakterene, forteller hun.

Som har endret lite gjennom innspilling og klipp.

– Manuset, som til høsten gis ut på Gyldendal, ligger tett opptil filmen. Vanligvis kaster man jo om på alt. Jeg hadde restauranten og to historier som henger sammen. Den ene belyser den andre. Det skaper mye energi når man får det til, gjennom gode hopp i tid og sted, men det skal litt til for at det funker. Og det tok en stund å få det til. Jeg har brukt lang tid på etablering og stadig spurt meg: Hvor mye skal jeg fortelle før plottet kan skrus i gang? Filmen har egentlig en slags dominoeffekt. I White Man jobber jeg med mye av det samme, ved å skifte perspektiv midt i boken. Det er en interessant måte å jobbe på. Jeg jobber frem mot øyeblikk, gjerne med en collage av musikk. For meg handler det om å finne de bildene, sier hun.

Som slår an en annen tone enn i debuten.

– Jeg etterstreber en annen type sjanger enn Vinterkyss, som var mer realistisk og poetisk. Her lager jeg mer et moderne eventyr, hvor alt er litt forhøyet. Hele historien er et forsøk på å sprenge grenser for typisk norsk drama. Derfor lener jeg meg noe mot magi og komikk. Produsentene skal ha honnør for at jeg har fått lov til å ta det litt ut, som lekesoldatene på puppene eller da Yanne kommer svevende erotisk over Per, sier Johnsen.

Hun håper publikum vil le av filmen.
      – Jeg har prøvd å lage en morsom film, der dialogen skal drive scenen. Men det ligger en alvorlig historie i bunn. Filmen er ikke så melodramatisk som Vinterkyss, og jeg liker at avslutningsbildet skifter fokus og lander på en person vi hittil ikke har sett. Noen får aldri fortelle sin historie. Jeg er interessert i ulike perspektiver på opplevelser. Og noen kommer aldri til orde. Ideelt ville jeg fortalt denne personens historie.

Johnsen jobbet hardt med skuespillerne Hermann Sabado, Agnieszka Grochowska, Mads Sjøgård Pettersen og Bang Chau.

– Det var en gøy, men lang og slitsom prosess – tre ukers prøveperiode – med skuespillerne, siden flere av dem er ferskinger. Men Agnieszka er vanvittig profesjonell. Hun kom og var Maria allerede på lesningen. Hun var en kjemperessurs. Mads var med Telemark Bataljon og kunne benytte seg av det å være sammen med andre soldater. Hermann, som spiller Axel, måtte klare å skape karakteren ut fra manus. Det var mye jobb. Særlig med energi. Hermann er dessuten snill og Axel slem, men siste prøvedag var endelig Axel i rommet og Hermann borte. For Bang var det naturlig å være ekte foran kamera og hun forsto hvem Yanne var. Siden hun ikke er utdannet skuespiller, prøver hun heller aldri å gjøre seg til bare for å ha noe å tilby. Alle i staben var til slutt forelsket i Bang – hun er et utrolig fint menneske, sier regissøren.

Som har krevd mye.

– Jeg har vært streng, og krevde at skuespillerne måtte by på seg selv. Men det er fordi jeg vil at de skal ha Sean Penn som forbilde. En norsk skuespiller bør ønske seg å bli stor stjerne. De var kjempefine å jobbe med, og jeg håper at de kan slå igjennom. Alle tre har det som trengs, mener hun.

Som castet Ole Paus i rollen som Axels far.

– Jeg måtte ha en mann med mye integritet, som var uangripelig statusmessig. Ole Paus var den jeg visste om, og jeg er veldig glad for at han kunne stille opp, sier Johnsen.

 
BILDEFORTELLINGEN
Johnsen har sammen med fotograf John Andreas Andersen skapt en sterk billedfortelling.

– Jeg er veldig opptatt av bilder og framing og mest av alt billedfortelling eller rekkefølgen av bildene: hvordan scenen skal fortelles fram til et øyeblikk, hva vi skal vise først i en scene, og hva vi skal vise sist. Det har vært fint å jobbe med John Andreas. Vi har en god samforståelse av billedfortelling, forteller hun.

Billedfortellingen åpner med Axel på kafé, filmet på avstand.

– Jeg likte ideen om å se en mann på kafé, før en annen mann kommer inn og deretter går ut av bildet. Jeg ville åpne filmen mystisk med ambivalens. Fortellerstandpunktet skal bli tydelig: Noen forteller dette her. Upperdog er en fortalt film, og det er meningen, sier Johnsen.

Som mener Upperdog er en stilsikker film.

– Upperdog er en sikker film med en bevisst, sikker stil uten tilfeldigheter. Det har aldri vært spørsmål om hvor kamera skal stå. Vi planlegger hvordan vi skal klippe når vi spiller den inn. I tillegg har jeg min aller viktigste medarbeider Zaklina, som har klippet filmen. Hun er  en virkelig ressurs for filmbransjen i Norge, sier hun.

Johnsen henter inspirasjon fra flere samtidsregissører.

– Jeg er veldig glad i Kim Ki-Duk, særlig hans seneste, Breath, og Lust, Caution av Ang Lee. Samtidig liker jeg godt Pedro Almodovars blanding av poesi og humor, med en sterk humanisme og mye kjærlighet til mennesket i bunn. Jeg er veldig spent på hans siste film, som ble vist i Cannes, sier hun.

 
KRITISK TIL KONSULENTSYSTEMET
Johnsen tror kritikersuksessen Vinterkyss gjorde film nummer to enklere å realisere.

– Vinterkyss har sikkert betydd mye mer enn jeg skjønner selv, med tanke på å få støtte til prosjekt nummer to, sier hun.

Som likevel har sterke innvendinger mot dagens norske konsulentsystem.

– Jeg hadde klart et manus til Upperdog høsten 2007. Men det har vært en lang prosess, som ikke har vært smertefri. Vi gikk til Vera Micaelsen. Og jeg har gjort meg opp mange tanker om konsulentsystemet. Mitt inntrykk er at konsulentene burde hatt datoer hvor de sammenlignet manus. Slik det er nå, gjelder førstemann-til-mølla. Folk gambler med å levere halvferdige manus, og konsulentene lover seg bort for hele året. Dette er veldig dumt. Jeg mener at de heller burde vurdert flere manus samtidig, for eksempel hver andre eller tredje måned, sier hun.

Som mener produksjonene går glipp av sårt tiltrengte midler ved prematurt ”go”.

– En annen ting er at konsulentene må slutte å gi prosjekter forproduksjonspenger til manus som ikke er ferdige. Jeg vil påpeke at dette ikke har skjedd på min film, men mitt inntrykk er at dette blir en konsekvens av presset på konsulentene og produsentenes ønske om å binde konsulentene opp til et prosjekt. Plutselig er 600 000-700 000 kroner borte fra perioden med forarbeid til du kommer i gang, fordi manus ikke var ferdig da du kom til fondet. Konsulentene skal jo ikke utvikle manuset for å sette sitt preg på det. Og man skal jo ikke etter "go" jobbe ett år til med manus!

Johnsen tror også norske filmer ville vært bedre med flere midler per film.

– En tredje ting er at det virker for meg som om enhver norsk produksjon får to millioner kroner for lite. Jeg skjønner ikke poenget med det. Hvorfor kan man ikke fullfinansiere i stedet? Det er veldig hardt for produsentene å gå ut for å hente penger. Og det ender ofte at man derfor tar bort det som gjør en film spesifikk og unik for å spare penger. Dette gjør filmene mye dårligere enn hva fondet er klar over, sier regissøren.

Som har motforestillinger til co-produksjoner.

– I forlengelse av dette er jeg også sterkt kritisk til bejublingen av co-produksjoner. Fordelene er sterkt overdrevet. Man kan møte små produksjonsselskaper i andre land, som ikke snakker samme språk, og hvor man ikke er sikker på å få alt. Kanskje gjør personen man samarbeider med 20 andre co-produksjoner samme år. Vi co-produserer nå, og jeg har veldig delte erfaringer med dette. Det er tungvint å dra til Tyskland for å høre lyd på filmen min. Hvis kvinner skal kunne lage film, og samtidig kunne ha barn og sånn, er det lite praktisk stadig å måtte reise til utlandet.

Upperdog åpner festivalen i Haugesund i august.

– Jeg håper vi klarer å skape de rette forventningene omkring filmen. Det er utfordringen vår nå. Hva slags film er Upperdog? Hva skal man fortelle publikum? Jeg er redd for å skuffe de som syntes Vinterkyss var så fin. Men jeg vil utvikle meg. Jeg vil ikke gjøre det samme en gang til. Jeg vil prøve ut nye ting, sier hun.

Som nå er ansett som en VIP i norsk film.

– Jeg har fått stipend, Vekst i Prosjekt, som er for regissører til å forske, reise og gjøre research. Jeg gleder meg til å sette i gang med dette til høsten. Jeg har et prosjekt på gang som heter Det viktigste er forbi, om to døde mennesker som blir funnet ute i naturen. Jeg begynner i disse dager, så snart Upperdog er ferdig lydlagt og lyssatt, å skrive manuset, sier hun.
 

NORDISK RÅDS FILMPRIS 2010

De nominerte filmene er:

Upperdog (N) Regi: Sara Johnsen

Metropia (S) Regi: Tarik Saleh

Submarino (DK) Regi: Thomas Vinterberg

The Good Heart (IS) Regi: Dagur Kári

Steam of Life (FI) Regi: Joonas Berghäll & Mika Hotakainen

Se filmene og møt filmskaperne på Nordisk Filmhelg.

Gimle kino 25.-26. september