Ti år som kjedet kvinnen

Har det skjedd noe med kvinnerollene i norsk film på 2000-tallet? Gir de oss optimisme, eller bare kjedsomhet?

 Når jeg ser for meg den aktive norske filmkvinnen de siste ti årene er hun ei jente med bustete hår som skriker til en passiv mann. En annen variant har sugende blikk og manipulerer ham. Som tidligere står hun i relasjon til mannen, og mangler et selvstendig prosjekt. Men dette er ikke det verste. Den norske filmkvinnen er ofte passiv, noen ganger aktiv, men nesten alltid parodisk masete. Hun er kanskje en kvinne jeg kunne ha vært, men aldri en jeg ønsker å være.

Er dette et problem? Kanskje ikke. Undersøkelser viser at gutter identifiserer seg med hverandre, mens jenter også kan identifisere seg med gutter. Det finnes jenter som elsker filmen Reprise (Joachim Trier, 2006), ikke på grunn av de filmtekniske virkemidlene, men på grunn av hovedpersonene Erik og Philip. Unge jenter med forfatterdrømmer svermer for gutta som står foran den røde postkassa med hver sin manuskonvolutt og sier: Det er nå alt begynner.

Jeg misunner denne evnen til identifikasjon. For meg blir den overskygget av sympati med ofrene. Jeg greier ikke se forbi de karikerte kvinnerollene. Et følsomt offer (riktignok glimrende spilt av Viktoria Winge), ei forlagsdame som blir hånet uten å få oppreisning (Rebecca Karijord), og aller verst, den uønskede kjæresten som bare filmes bakfra og uten hode. De fyller meg med voldsom kjedsomhet – ikke av den typen som får meg til å sovne, men til å ville skrike, rømme, kaste tomater på lerretet. Det er en kjedsomhet som minner om krenkelse.
 

KAN KVINNER VÆRE KULE?
Det verste er at menn gjerne er enige med meg. Men er det så viktig? sier de. Den filmen har jo mye annet bra. De ser altså problemet, men tror ikke det er viktig. Og på en måte har de rett, i hvert fall fra et kommersielt synspunkt. Kvinner trenger ikke gode kvinneroller for å leve seg inn i en film. Du kan like gjerne bruke en sympatisk mann med store drømmer, eller en bra fyr med attitude som er frekk i kjeften på en morsom måte.
    

Det er heller ikke sikkert kvinnelige filmskapere lager bedre kvinneroller. Kvinner er like utsatt for stereotypier som menn, og når de skal hoste opp en karakter, spesielt under tidspress, er det fort gjort å velge en lettvint klisjé. Slik er jo klisjeens vesen: å være det første som faller oss inn. Sjokkerende mange kvinnelige hovedroller skapt av kvinnelige regissører på 2000-tallet er parodisk klønete og passive, eller overdrevent utagerende. Kvinnene lar andre dytte seg rundt, som i 37 1/2 (Vibeke Idsøe, 2005) eller lever i et slags PMS-univers av kvinnelig buskis, som i Salto, salmiakk og kaffe (Mona Hoel, 2004).
    

Unntakene er Margreth Olins Kroppen min (2002) og Sara Johnsens Vinterkyss (2005), hvor kvinneidentiteten framstår rolig og reflekterende. Sara Johnsen har et godt kvinneportrett også i sin nyeste film Upperdog (2009). Den polske hushjelpen Maria er frekk og humoristisk, men filmen trekkes ned av en annen kvinnerolle, norsk-vietnamesiske Yanne, som er omsorgfull inntil det selvutslettende.
    For meg virker det problematisk at de fleste kvinnefigurene mangler forbildekvalitet. For å sitere guttegjengen i Reprise: Kvinner er ikke kule. De kan til nød være pene, under «konstruktivt slankepress», men ellers er de «som folk på Østkanten», «de vet at de er undermennesker». Slik er det også i norsk film. Kule jenter er pene og flinke til å spille på sex. Finnes det ingen annen kulhet for jenter enn attraktivitet? Og finnes det annen attraktivitet enn den sexy manipulerende?

 

SJANGERFILM
Barnefilmene etter hvert fått gode jentekarakterer, mest i form av tøffe guttejenter. Men de samme filmene har langt mindre oppløftende voksne kvinneroller. Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk filminstitutt, sier det slik: ”Jentene i barnefilmer som Pelle Politibil og Ulvesommer er tøffe og handlende. Men mødrene deres er rene parodier, passive og ulykkelige. Hvorfor kan ikke jenter få være aktive, tøffe og synlige også når de blir voksne?”
  

 I ungdomsfilmene er passive jenter nærmest blitt et nytt tabu. Girlpower er idealet, men dessverre mest av den sexy typen. Jentene i Bare Bea (Petter Næss, 2004) har en slags manhunter-holdning til gutter. Enda verre er jentefiguren i Vegas (Gunnar Vikene, 2009), så overseksualisert manipulerende at hun forener hore, offer, bølle, psykopat og femme fatale i én irriterende figur. Straffet blir hun også til slutt, som i en tradisjonell noir.
    

Hva med den romantiske filmen? Få steder er kjønnsrollene så polariserte som her. Hvorfor blir det så ekstremt? Ane Marit Willmann har skrevet masteroppgave om kvinneroller i norsk samtidsfilm og forklarer det slik: ”I karakteroppbyggingen er det lett å tenke at mannlige og kvinnelige karakterer skal stå i motsetning til hverandre. Dualismen blir en bremsekloss, og forhindrer brudd med stereotype framstillinger”.
    

Et annet problem har vært mangelen på filmpar med god kjemi. For meg er dette nesten viktigere enn kjønnsrollene. Jeg vil heller se tiltrekningen lyse mellom Nicolai Cleve-Broch og Pia Tjelta i den tradisjonelle kompisfilmen Buddy (Morten Tyldum, 2003), enn å rødme over det ubehjelpelige og fysisk dårlig matchede paret i en romantisk komedie med kvinnelig hovedperson, 37 1/2 (Helén Vikstvedt og Jan Gunnar Røise). I Sara Johnsens Upperdog er det én bra og én dårlig par-casting: Agnieszka Grochowska og Hermann Sabado har et lidenskapelig og lekent samspill, mens Bang Chau og Mads Sjøgård Pettersen aldri når opp over bror/søster-nivå. Poenget er å oppklare en misforståelse omkring viktigheten av relasjoner for et kvinnelig publikum. En vanlig tolkning er at kvinner vil ha filmer om relasjonelle problemer, noe som ikke nødvendigvis stemmer. Derimot ønsker de fleste av oss dynamikk og sammenheng mellom karakterene.

LYSPUNKTER
Noe annet som etterlyses er «sterke kvinneskikkelser». Begrepet brukes gjerne om to typer film: Bredt anlagte episke dramaer som Jeg er Dina (Ole Bornedal, 2002) og Kautokeino-opprøret (Nils Gaup, 2007), eller psykologisk drama av typen Øyenstikker (Marius Holst, 2001) og Engelen (Margreth Olin, 2009). Den sterke kvinnen er ofte Maria Bonnevie, men også mer robust utseende nordiske kvinner kan være aktuelle. Handlingen går ut på at ei kvinne blir utsatt for overgrep, men nekter å bøye seg for offerrollen. Jeg er ikke så glad i disse figurene, siden de får meg til å tenke på selvhjelpsfenomener som Paulo Coelho og Kvinner som løper med ulver. Under tvil tar jeg dem likevel med på den positive siden, fordi de framstiller kvinnen som aktør.

 

Den største framgangen har likevel foregått i en annen sjanger, action-grøsseren. En slik film har gjerne en kvinnelig offerrolle, med oppgave å være sexy, våt og blodig (Viktoria Winge i Fritt Vilt), men det finnes vanligvis også en handlekraftig kvinne. Ingrid Bolsø Berdal seilte opp som kvinnelig actionideal på 2000-tallet, med liknende egenskaper som Sigourney Weaver i Alien-filmene: Hardtslående, atletisk og uvillig til å smile.
    

Det siste tiåret har også gitt oss gode kvinneroller av den mer lavmælte typen, som underfundigheten til Henriette Steenstrup i Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (Dag Johan Haugerud, 2005), eller de psykologisk komplekse kvinnene i Sommerhuset (Ole Giæver, 2008), hvor særlig Maria Bock aldri fristes til overspill. Flere norske skuespillere har gjennom 2000-tallet vist evne til å framstille kvinnelig styrke og sårbarhet på en ikke-parodisk måte. Det gjelder bare for filmbransjen å bruke dem til å vise kule mennesker, ikke bare kule kvinner.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Ti år som kjedet kvinnen

Har det skjedd noe med kvinnerollene i norsk film på 2000-tallet? Gir de oss optimisme, eller bare kjedsomhet?

 Når jeg ser for meg den aktive norske filmkvinnen de siste ti årene er hun ei jente med bustete hår som skriker til en passiv mann. En annen variant har sugende blikk og manipulerer ham. Som tidligere står hun i relasjon til mannen, og mangler et selvstendig prosjekt. Men dette er ikke det verste. Den norske filmkvinnen er ofte passiv, noen ganger aktiv, men nesten alltid parodisk masete. Hun er kanskje en kvinne jeg kunne ha vært, men aldri en jeg ønsker å være.

Er dette et problem? Kanskje ikke. Undersøkelser viser at gutter identifiserer seg med hverandre, mens jenter også kan identifisere seg med gutter. Det finnes jenter som elsker filmen Reprise (Joachim Trier, 2006), ikke på grunn av de filmtekniske virkemidlene, men på grunn av hovedpersonene Erik og Philip. Unge jenter med forfatterdrømmer svermer for gutta som står foran den røde postkassa med hver sin manuskonvolutt og sier: Det er nå alt begynner.

Jeg misunner denne evnen til identifikasjon. For meg blir den overskygget av sympati med ofrene. Jeg greier ikke se forbi de karikerte kvinnerollene. Et følsomt offer (riktignok glimrende spilt av Viktoria Winge), ei forlagsdame som blir hånet uten å få oppreisning (Rebecca Karijord), og aller verst, den uønskede kjæresten som bare filmes bakfra og uten hode. De fyller meg med voldsom kjedsomhet – ikke av den typen som får meg til å sovne, men til å ville skrike, rømme, kaste tomater på lerretet. Det er en kjedsomhet som minner om krenkelse.
 

KAN KVINNER VÆRE KULE?
Det verste er at menn gjerne er enige med meg. Men er det så viktig? sier de. Den filmen har jo mye annet bra. De ser altså problemet, men tror ikke det er viktig. Og på en måte har de rett, i hvert fall fra et kommersielt synspunkt. Kvinner trenger ikke gode kvinneroller for å leve seg inn i en film. Du kan like gjerne bruke en sympatisk mann med store drømmer, eller en bra fyr med attitude som er frekk i kjeften på en morsom måte.
    

Det er heller ikke sikkert kvinnelige filmskapere lager bedre kvinneroller. Kvinner er like utsatt for stereotypier som menn, og når de skal hoste opp en karakter, spesielt under tidspress, er det fort gjort å velge en lettvint klisjé. Slik er jo klisjeens vesen: å være det første som faller oss inn. Sjokkerende mange kvinnelige hovedroller skapt av kvinnelige regissører på 2000-tallet er parodisk klønete og passive, eller overdrevent utagerende. Kvinnene lar andre dytte seg rundt, som i 37 1/2 (Vibeke Idsøe, 2005) eller lever i et slags PMS-univers av kvinnelig buskis, som i Salto, salmiakk og kaffe (Mona Hoel, 2004).
    

Unntakene er Margreth Olins Kroppen min (2002) og Sara Johnsens Vinterkyss (2005), hvor kvinneidentiteten framstår rolig og reflekterende. Sara Johnsen har et godt kvinneportrett også i sin nyeste film Upperdog (2009). Den polske hushjelpen Maria er frekk og humoristisk, men filmen trekkes ned av en annen kvinnerolle, norsk-vietnamesiske Yanne, som er omsorgfull inntil det selvutslettende.
    For meg virker det problematisk at de fleste kvinnefigurene mangler forbildekvalitet. For å sitere guttegjengen i Reprise: Kvinner er ikke kule. De kan til nød være pene, under «konstruktivt slankepress», men ellers er de «som folk på Østkanten», «de vet at de er undermennesker». Slik er det også i norsk film. Kule jenter er pene og flinke til å spille på sex. Finnes det ingen annen kulhet for jenter enn attraktivitet? Og finnes det annen attraktivitet enn den sexy manipulerende?

 

SJANGERFILM
Barnefilmene etter hvert fått gode jentekarakterer, mest i form av tøffe guttejenter. Men de samme filmene har langt mindre oppløftende voksne kvinneroller. Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk filminstitutt, sier det slik: ”Jentene i barnefilmer som Pelle Politibil og Ulvesommer er tøffe og handlende. Men mødrene deres er rene parodier, passive og ulykkelige. Hvorfor kan ikke jenter få være aktive, tøffe og synlige også når de blir voksne?”
  

 I ungdomsfilmene er passive jenter nærmest blitt et nytt tabu. Girlpower er idealet, men dessverre mest av den sexy typen. Jentene i Bare Bea (Petter Næss, 2004) har en slags manhunter-holdning til gutter. Enda verre er jentefiguren i Vegas (Gunnar Vikene, 2009), så overseksualisert manipulerende at hun forener hore, offer, bølle, psykopat og femme fatale i én irriterende figur. Straffet blir hun også til slutt, som i en tradisjonell noir.
    

Hva med den romantiske filmen? Få steder er kjønnsrollene så polariserte som her. Hvorfor blir det så ekstremt? Ane Marit Willmann har skrevet masteroppgave om kvinneroller i norsk samtidsfilm og forklarer det slik: ”I karakteroppbyggingen er det lett å tenke at mannlige og kvinnelige karakterer skal stå i motsetning til hverandre. Dualismen blir en bremsekloss, og forhindrer brudd med stereotype framstillinger”.
    

Et annet problem har vært mangelen på filmpar med god kjemi. For meg er dette nesten viktigere enn kjønnsrollene. Jeg vil heller se tiltrekningen lyse mellom Nicolai Cleve-Broch og Pia Tjelta i den tradisjonelle kompisfilmen Buddy (Morten Tyldum, 2003), enn å rødme over det ubehjelpelige og fysisk dårlig matchede paret i en romantisk komedie med kvinnelig hovedperson, 37 1/2 (Helén Vikstvedt og Jan Gunnar Røise). I Sara Johnsens Upperdog er det én bra og én dårlig par-casting: Agnieszka Grochowska og Hermann Sabado har et lidenskapelig og lekent samspill, mens Bang Chau og Mads Sjøgård Pettersen aldri når opp over bror/søster-nivå. Poenget er å oppklare en misforståelse omkring viktigheten av relasjoner for et kvinnelig publikum. En vanlig tolkning er at kvinner vil ha filmer om relasjonelle problemer, noe som ikke nødvendigvis stemmer. Derimot ønsker de fleste av oss dynamikk og sammenheng mellom karakterene.

LYSPUNKTER
Noe annet som etterlyses er «sterke kvinneskikkelser». Begrepet brukes gjerne om to typer film: Bredt anlagte episke dramaer som Jeg er Dina (Ole Bornedal, 2002) og Kautokeino-opprøret (Nils Gaup, 2007), eller psykologisk drama av typen Øyenstikker (Marius Holst, 2001) og Engelen (Margreth Olin, 2009). Den sterke kvinnen er ofte Maria Bonnevie, men også mer robust utseende nordiske kvinner kan være aktuelle. Handlingen går ut på at ei kvinne blir utsatt for overgrep, men nekter å bøye seg for offerrollen. Jeg er ikke så glad i disse figurene, siden de får meg til å tenke på selvhjelpsfenomener som Paulo Coelho og Kvinner som løper med ulver. Under tvil tar jeg dem likevel med på den positive siden, fordi de framstiller kvinnen som aktør.

 

Den største framgangen har likevel foregått i en annen sjanger, action-grøsseren. En slik film har gjerne en kvinnelig offerrolle, med oppgave å være sexy, våt og blodig (Viktoria Winge i Fritt Vilt), men det finnes vanligvis også en handlekraftig kvinne. Ingrid Bolsø Berdal seilte opp som kvinnelig actionideal på 2000-tallet, med liknende egenskaper som Sigourney Weaver i Alien-filmene: Hardtslående, atletisk og uvillig til å smile.
    

Det siste tiåret har også gitt oss gode kvinneroller av den mer lavmælte typen, som underfundigheten til Henriette Steenstrup i Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (Dag Johan Haugerud, 2005), eller de psykologisk komplekse kvinnene i Sommerhuset (Ole Giæver, 2008), hvor særlig Maria Bock aldri fristes til overspill. Flere norske skuespillere har gjennom 2000-tallet vist evne til å framstille kvinnelig styrke og sårbarhet på en ikke-parodisk måte. Det gjelder bare for filmbransjen å bruke dem til å vise kule mennesker, ikke bare kule kvinner.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY