– Vi er for feige

Norsk tv-drama behandles fortsatt som et stebarn, mener serieskaper Øystein Karlsen. Men det er ikke bare støttesystemets feil. – Vi serieskapere og tv-kanalene er for feige, mener han.

Da tv-serien Dag hadde sesongpremiere i oktober kunne serieskaper Øystein Karlsen fortelle til Rushprint om hvordan serien ble til på ren trass. Etter innledende motstand mot seriens univers som de presenterte i manusform, ble drivkraften et enda mer fandenivoldsk ”fuck you”. Resultatet er et univers som balanserer mellom komedie og tragedie på en måte vi ikke før har sett i norske tv-serier, og som er mer utbredt innen det vi kjenner som den amerikanske gullalderen innen dramaproduksjon (Seks fot under, Breaking Bad). Og det er en kjepphest for Karlsen: Det er ikke andre norske tv-serier og kinofilmer serier som Dag må konkurrere mot, men alle kvalitetsseriene fra HBO og andre amerikanske tv-kanaler som flimrer over våre tv-skjermer hver eneste dag.

 

-Akkurat nå kan jeg se alle Breaking Bad-episodene på min Get-boks hjemme istedenfor å se Dag. Vi konkurrerer altså ikke med de andre norske tv-seriene, men med folks tidsforbruk. Det er realiteten.

 

Til tross for den overveldende konkurransen fra amerikanske serier, både hva angår volum og kvalitet, mener Karlsen at norsk tv-drama faktisk kan møte konkurransen på enkelte områder.

 

-Vi er ikke i stand til å skape noen Generation Kill. Men vi kunne ha laget noe tilsvarende Breaking Bad. Vi kunne kanskje ikke ha sprengt tre husvogner der det produseres meta-amfetamin, og måtte nøyd oss med én, men det er tross alt ikke der kvalitetene til serien ligger. Det er karakterene vi fascineres av. En serie som Californication er kun mennesker som snakker og ligger med hverandre, det er ikke noe dyrere å produsere i Norge.

 

I nyeste utgaven av Rushprint debatteres hvordan noe av luften gikk ut av den norske Emmy-kampanjen, og hva som skal til for å skape tv-serier som går nye veier, som viser seerne noe de ikke har sett før. Karlsen mener at om ambisjonene om en Emmy skal lede til noe, må formatet tas på større alvor av alle parter.

 

-Ambisjonsnivået gjenspeiles ikke gjennom de støtteordningene som eksisterer. Det er underlig at tv-seriene avspises med forholdsvis små midler, med tanke på at de ses av 500 000 hver uke i ti uker mens en langfilm i snitt kanskje ses av 50 000. Dessuten er seriene langt mer dominerende på dvd-markedet. Det kan virke som tv-serien fortsatt er et stebarn, til tross for den gullalderen alle snakker om, og at man kan se det på de seriene som lages, at det enten ikke er lagt nok ressurser inn for å skape en spennende look eller at man ikke kan se pengene på skjermen.

 

Karlsen mener at måten prosjekter og manus utvikles på innen tv-drama, bidrar til for få gjennomarbeidete manus som er drevet fram av en overbevisning om at de faktisk lar seg realisere.

 

-Det er en tendens til at f.eks NRK søker om å utvikle et 15-talls prosjekter, mens de i realiteten ender opp med å realisere kun ett. Man utvikler med andre ord ikke med noen klar forestilling om at prosjektet skal bli noe av. TV2, som har et mindre apparat å holde i aktivitet, søker utviklingsstøtte bare for de prosjektene de har klokketro på og ønsker å gjennomføre, og det skjerper utviklingsprosessen i mye større grad. Da kan man rendyrke og jobbe med manus på en mer motiverende måte. Det er stor forskjell på å sitte å skrive dialog for et manus som kanskje havner i skrivebordskuffen, og det å skrive noe du vet skal sies av en dyktig skuespiller på skjermen. Det skjerper deg noe jævlig som skribent.

 

Han mener også at serieskaperne må få anledning til å gjøre flere opptak.

 

-Man bør kunne skyte mer enn det man ofte har budsjett til på norske tv-serier. Når man produserer en spillefilm skyter man alltid mer råstoff enn man trenger. Mens i Tv-drama, som har en fastlagt tid å fylle, vet jeg flere tilfeller der man har sittet i klipperommet og tenkt ”hvordan skal vi greie i strekke dette tre minutter til” da ender du opp med intetsigende hvilebilder som ikke driver storyen fremover. I slike tilfeller har du ikke råd til å kassere ting som ikke funker. Det du vil ha som problemstilling er jo ”hvordan i all verden skal jeg greie å få dette ned i 27 minutter. Da vi lagde Dag gjorde vi noe vi egentlig ikke vil anbefale noen: Vi overførte deler av vår egen lønn og framtidige inntekter inn i selve produksjonen for at resultatet skulle bli best mulig. Vi brukte produksjonsdesigner og det kan man se av resultatet. Det burde være like naturlig med produksjonsdesign i en tv-serie som i en langfilm, men slik er det dessverre ikke per i dag. Her gjenstår det mye i norske tv-serier: det å skape et utseende, en look som er spennende. Folk har ikke mindre kvalitetskrav til en Tv-serie enn en film. Folk flest reflekterer ikke over det. De vet bare om det er bra eller dårlig. Og da spiller alle kriteriene inn. Det er underbevisst like store krav til cast, foto, manus, lyssetting og scenografi i folks hjerne når de ser en tv-serie som når de ser på film. De dissekerer kanskje ikke årsaken, men utfallet hvis det ser billig ut er at serien er dårlig. Fordi kvalitetskravene til hva de skal forvente er allerede satt av amerikanske serier.

 

Karlsen understreker at det kun er serieskaperne selv som kan heve ambisjonsnivået, i samspill med tv-kanalene og det offentlige støttesystemet.

 

-Vi er for feige. TV-kanalene vil gjerne ha noe de kjenner fra før og store produksjonsselskap bekymrer seg naturlig nok for overheaden. Men vi serieskapere må vise en større vilje og ambisjon om å gi seerne noe de ikke har sett før. Og skal målet om en Emmy ha noen mening, så kan vi ikke engste oss for å støte fra oss enkelte seer-segmenter. Det er flott med Harry and Charles, men for å bli lagt merke til i den enorme støyen som mediabildet har blitt så kan man ikke reprodusere noe BBC har vært best på i 40 år. Vi må finne og formidle en egenart. Og viljen til å drive det gjennom må være like intens som hos en spillefilmdebutant. Prosessen starter med hjernen til den enkelte serieskaper og må dyrkes av TV-kanalprodusenter med visjon og ikke minst et snev av baller. Verdens morsomste jobb skal tas på blodig alvor og har du ikke hjertet ditt i det bør du for alles del finne deg noe annet å gjøre.

 

Les mer:

TV-serie på trass

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Vi er for feige

Norsk tv-drama behandles fortsatt som et stebarn, mener serieskaper Øystein Karlsen. Men det er ikke bare støttesystemets feil. – Vi serieskapere og tv-kanalene er for feige, mener han.

Da tv-serien Dag hadde sesongpremiere i oktober kunne serieskaper Øystein Karlsen fortelle til Rushprint om hvordan serien ble til på ren trass. Etter innledende motstand mot seriens univers som de presenterte i manusform, ble drivkraften et enda mer fandenivoldsk ”fuck you”. Resultatet er et univers som balanserer mellom komedie og tragedie på en måte vi ikke før har sett i norske tv-serier, og som er mer utbredt innen det vi kjenner som den amerikanske gullalderen innen dramaproduksjon (Seks fot under, Breaking Bad). Og det er en kjepphest for Karlsen: Det er ikke andre norske tv-serier og kinofilmer serier som Dag må konkurrere mot, men alle kvalitetsseriene fra HBO og andre amerikanske tv-kanaler som flimrer over våre tv-skjermer hver eneste dag.

 

-Akkurat nå kan jeg se alle Breaking Bad-episodene på min Get-boks hjemme istedenfor å se Dag. Vi konkurrerer altså ikke med de andre norske tv-seriene, men med folks tidsforbruk. Det er realiteten.

 

Til tross for den overveldende konkurransen fra amerikanske serier, både hva angår volum og kvalitet, mener Karlsen at norsk tv-drama faktisk kan møte konkurransen på enkelte områder.

 

-Vi er ikke i stand til å skape noen Generation Kill. Men vi kunne ha laget noe tilsvarende Breaking Bad. Vi kunne kanskje ikke ha sprengt tre husvogner der det produseres meta-amfetamin, og måtte nøyd oss med én, men det er tross alt ikke der kvalitetene til serien ligger. Det er karakterene vi fascineres av. En serie som Californication er kun mennesker som snakker og ligger med hverandre, det er ikke noe dyrere å produsere i Norge.

 

I nyeste utgaven av Rushprint debatteres hvordan noe av luften gikk ut av den norske Emmy-kampanjen, og hva som skal til for å skape tv-serier som går nye veier, som viser seerne noe de ikke har sett før. Karlsen mener at om ambisjonene om en Emmy skal lede til noe, må formatet tas på større alvor av alle parter.

 

-Ambisjonsnivået gjenspeiles ikke gjennom de støtteordningene som eksisterer. Det er underlig at tv-seriene avspises med forholdsvis små midler, med tanke på at de ses av 500 000 hver uke i ti uker mens en langfilm i snitt kanskje ses av 50 000. Dessuten er seriene langt mer dominerende på dvd-markedet. Det kan virke som tv-serien fortsatt er et stebarn, til tross for den gullalderen alle snakker om, og at man kan se det på de seriene som lages, at det enten ikke er lagt nok ressurser inn for å skape en spennende look eller at man ikke kan se pengene på skjermen.

 

Karlsen mener at måten prosjekter og manus utvikles på innen tv-drama, bidrar til for få gjennomarbeidete manus som er drevet fram av en overbevisning om at de faktisk lar seg realisere.

 

-Det er en tendens til at f.eks NRK søker om å utvikle et 15-talls prosjekter, mens de i realiteten ender opp med å realisere kun ett. Man utvikler med andre ord ikke med noen klar forestilling om at prosjektet skal bli noe av. TV2, som har et mindre apparat å holde i aktivitet, søker utviklingsstøtte bare for de prosjektene de har klokketro på og ønsker å gjennomføre, og det skjerper utviklingsprosessen i mye større grad. Da kan man rendyrke og jobbe med manus på en mer motiverende måte. Det er stor forskjell på å sitte å skrive dialog for et manus som kanskje havner i skrivebordskuffen, og det å skrive noe du vet skal sies av en dyktig skuespiller på skjermen. Det skjerper deg noe jævlig som skribent.

 

Han mener også at serieskaperne må få anledning til å gjøre flere opptak.

 

-Man bør kunne skyte mer enn det man ofte har budsjett til på norske tv-serier. Når man produserer en spillefilm skyter man alltid mer råstoff enn man trenger. Mens i Tv-drama, som har en fastlagt tid å fylle, vet jeg flere tilfeller der man har sittet i klipperommet og tenkt ”hvordan skal vi greie i strekke dette tre minutter til” da ender du opp med intetsigende hvilebilder som ikke driver storyen fremover. I slike tilfeller har du ikke råd til å kassere ting som ikke funker. Det du vil ha som problemstilling er jo ”hvordan i all verden skal jeg greie å få dette ned i 27 minutter. Da vi lagde Dag gjorde vi noe vi egentlig ikke vil anbefale noen: Vi overførte deler av vår egen lønn og framtidige inntekter inn i selve produksjonen for at resultatet skulle bli best mulig. Vi brukte produksjonsdesigner og det kan man se av resultatet. Det burde være like naturlig med produksjonsdesign i en tv-serie som i en langfilm, men slik er det dessverre ikke per i dag. Her gjenstår det mye i norske tv-serier: det å skape et utseende, en look som er spennende. Folk har ikke mindre kvalitetskrav til en Tv-serie enn en film. Folk flest reflekterer ikke over det. De vet bare om det er bra eller dårlig. Og da spiller alle kriteriene inn. Det er underbevisst like store krav til cast, foto, manus, lyssetting og scenografi i folks hjerne når de ser en tv-serie som når de ser på film. De dissekerer kanskje ikke årsaken, men utfallet hvis det ser billig ut er at serien er dårlig. Fordi kvalitetskravene til hva de skal forvente er allerede satt av amerikanske serier.

 

Karlsen understreker at det kun er serieskaperne selv som kan heve ambisjonsnivået, i samspill med tv-kanalene og det offentlige støttesystemet.

 

-Vi er for feige. TV-kanalene vil gjerne ha noe de kjenner fra før og store produksjonsselskap bekymrer seg naturlig nok for overheaden. Men vi serieskapere må vise en større vilje og ambisjon om å gi seerne noe de ikke har sett før. Og skal målet om en Emmy ha noen mening, så kan vi ikke engste oss for å støte fra oss enkelte seer-segmenter. Det er flott med Harry and Charles, men for å bli lagt merke til i den enorme støyen som mediabildet har blitt så kan man ikke reprodusere noe BBC har vært best på i 40 år. Vi må finne og formidle en egenart. Og viljen til å drive det gjennom må være like intens som hos en spillefilmdebutant. Prosessen starter med hjernen til den enkelte serieskaper og må dyrkes av TV-kanalprodusenter med visjon og ikke minst et snev av baller. Verdens morsomste jobb skal tas på blodig alvor og har du ikke hjertet ditt i det bør du for alles del finne deg noe annet å gjøre.

 

Les mer:

TV-serie på trass

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY