De 20 beste filmene fra Cannes

Her er vår liste med de 20 beste filmene som deltok på filmfestivalen i Cannes. Les våre begrunnelser og se trailerne til filmene.
 

Another Year (regi: Mike Leigh)

 

Mike Leigh var lenge favoritt til å vinne Gullpalmen med denne ømme hyllesten av ”hverdagssliterne” Tom og Mary og deres familie og venner. Vi følger et spesielt år i deres liv, med de skiftende årstidene som en vakker ramme rundt familiens hus og hage (hvor sentralt begrepet ”gardening” er for britenes mentale hygiene, kommer tydelig fram i denne filmen). I likhet med Happy go Lucky befinner Another Year seg på den lyse siden av filmskaperens særegne tristesse. Jim Broadbent og Ruth Sheen briljerer som et av de mest rørende og rare ekteparene i nyere film, og filmens fremste kvaliteter ligger i den livfulle og litt eksentriske intimsfæren de skaper mellom hverandre og omgivelsene. Det er Lesley Manville som er tildelt rollen som Leighs sedvanlige nevrotiker/hysteriker, og slik det ofte er med Leighs filmer kan det absolutt diskuteres om denne rollen ligger for nærme karikaturen.

Uncle Boonmee who can recall his past lives (regi: Apichatpong Weerasethakul)

 

Årets Gullpalmevinner kom som en overraskelse i Cannes, selv om den lenge ble vurdert som en mulig utfordrer av enkelte kritikere. Filmen er utvilsomt den mest originale i hovedprogrammet, og umulig å sjangerfastsette. For her har regissør Weerasethakul mikset sammen med eksotisk ”kunstfilmcocktail” som består av naturmystikk, science fiction og en dose doku-realisme. Det er en film det er fascinerende og krevende å følge. Vi møter på en familie som gjenforenes på sin plantasje på landsbygda i Thailand, i forbindelse med at hovedpersonen er blitt svært syk, kanskje døende. Samtidig begynner avdøde medlemmer av familien å dukke opp, som den naturligste ting i verden og i henhold til Weerasethakuls spesielle form for magisk realisme. Fjorårets Gullpalmevinner, Michael Hanekes Det hvite båndet, var noe i nærheten av et mesterverk. Det er ikke Uncle Boonmee, men den var utvilsomt et av høydepunktene i et ganske middelmådig hovedprogram.

Of God and Men (Xavier Beauvois)

 

Denne alvorlige filmen var regnet som den fremste utfordreren til å stjele Gullpalmen fra favoritten Mike Leigh, og fikk festivalens ”nest beste” pris, Grand Prix. Regissør Xavier Beauvois skildrer katolske munkers arbeid blant fattige i en fjelllandsby i Algerie på begynnelsen av 1990-tallet – den gangen både hæren og militante muslimske opprørere slaktet hverandre ned for fote, og sivilbefolkningen havnet i skuddlinjen. Munkene havner også i skvis mellom de stridende, og deres tro settes på en alvorlig prøve. Beauvois har basert filmens ytre historie på en virkelig hendelse som fant sted da sju franske katolske munker ble drept under kaotiske omstendigheter i 1993 i Algerie. Han gir ikke noe klart svar på hvem som sto bak henrettelsene, men dikter videre på munkenes eksistensielle dilemma i møte med ubønnhørlig vold.

Carlos (Olivier Assayas)

 

Olivier Assayas over fem timer lange kinofilm og tv-serie om 1970-tallets mest kjente terrorist, Carlos (aka ”Sjakalen”), er en medrivende opplevelse. Min innledende skepsis mot kinofilmer som egentlig er tv-serier, viste seg i dette tilfellet å være ubegrunnet. Her loses vi gjennom et uoversiktelig terreng av terrornettverk og frigjøringskriger fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet, der Carlos politiske motiver blir stadig mer dunkle og nettet snører seg sammen. Mens Steven Soderbergh ikke ga oss noen ny forståelse av revolusjonsikonet Guevara i Che, eller noen emosjonell utladning, er Assayas mer konvensjonell i sin tilnærming: her avmystifiseres og avkles Carlos, samtidig som spenningsmomentene i livet hans, hans flørt med kvinner, frigjøringsideologi og terror, gir filmen en besettende framdrift.

 

Outside the Law (Rachid Bouchareb)

 

 

Outside the Law er Rachid Boucharebs oppfølger til krigseposet Days of Glory, der vi fulgte algerirske innvandreres innsats i den franske hæren under annen verdenskrig. Denne gangen er vi med på hva Bouchareb beskriver som en naturlig konklusjon på de algerirske soldatenes blodige dannelsesreise: De blir inspirert av fredsrusen i etterkrigstidens Frankrike og starter sin egen kamp for frigjøring. Prisen blir høy, og de lykkes gjennom utstrakt bruk av terror. Dette er på mange måter de algerirske innvandrernes versjon av Gudfaren, både tematisk og stilmessig, der vi følger tre brødre som hver på sin måte går i det algerirske terrornettverkets tjeneste. Bouchareb gjorde ferdig den stillferdige London River før han gjøv løs på denne episke, hardtslående filmen, og jeg kan ikke tenke meg noen mer forskjellige filmer.

Draquila –Italy trembles (Sabina Guzzanti)

 

 

Sabina Guzzantis kontroversielle dokumentar er en effektive avkledning av Berlusconis statsmannsfakter og stadig mer tvilsomme manøvre i italiensk politikk. Med virkemidler tatt ut fra Michael Moores retoriske verktøykasse, gir Guzzanti oss en underholdende gjennomgang av Berlusconis politiske gjenoppstandelse etter jordskjelvet som rammet den historiske byen L’Aquila. Det mest sjokkerende ved filmen er hvordan Guzzanti langt på vei kan dokumentere hvordan Berlusconi-regimet nærmest kuppet staten etter jordskjelvet, ved å innføre unntakslover som åpnet for ukontrollert bruk av frihetsberøvelse, sensur og penger. Den konspirasjonsteorien som Guzanti lanserer kunne lett blitt avfeid som en paranoid fantasi, om den ikke i ettertid har vist seg å ha sannhetsverdi. Like før filmpremieren 7. mai måtte en minister i den italienske regjeringen gå av som følge av den korrupsjonen som er avdekket i forbindelse med gjenoppbygningen i L’Aquila.

 

Inside Job (regi:Charles Ferguson)

 

 

Charles Ferguson var mannen som i No end in sight ga oss en kjølig analyse av hvorfor etableringen av et sivilt samfunn i Irak kollapset under den amerikanske okkupasjonen. Nå har han gjort en tilsvarende grundig demonteringsjobb i dokumentaren Inside Job. Ved hjelp av sentrale aktører innen finanssektoren legger Ferguson fram en argumentasjonsrekke som er mer rystende enn noe Oliver Stone kunne diktet opp i Wall Street 2. Vi har alle medvirket til framveksten av et kriminelt bankvesen, hevder han, men vi er også blitt ført bak lyset. Spørsmålet også denne gangen er om det finnes noen ende på elendigheten. Inside Job er en slagkraftig dokumentar med et høyt presisjonsnivå, og blir derfor et viktig tilskudd til en sjanger der journalistiske dyder blir stadig oftere neglisjert.

 

Armadillo (regi: Janus Metz)

 

Denne danske krigsdokumentaren er både sjokkerende og imponerende. Med en oppsiktsvekkende nærhet til kamphandlingene bryter den danske regissøren Janus Metz sikkerhetsseglet rundt de danske styrkenes krigsinnsats. Resultatet er en opprivende film som forfatter Carsten Jensen hevder vil endre danskenes selvbilde på en dramatisk måte. I Armadillo følger unge danske gutter som verver seg til oppdrag nær den utsatte Helmandprovinsen på jakt etter spenning, og som viser liten innsikt i oppdragets offisielle misjon om å skape demokrati. Når kamphandlingene tiltar snevrer fokuset stadig mer inn mot å uskadeliggjøre Taliban, og sivilbefolkningen havner i skuddlinjen.
Filmskaperne dro til Afghanistan med et i utgangspunktet enkelt spørsmål: Er det mulig å skape fred gjennom krig? De besvarer det ved å skildre et kompromittert oppdrag der den offisielle politikken innhentes av krigens logikk. Vi får se scener her som aldri er vist i noen amerikansk eller britisk dokumentar fra Afghanistan, og som kanskje vil få et rettslig etterspill i Danmark.

 

Blue Valentine  (regi: Derek Cianfrance)

 

Denne vesle filmen er en betimelig påminnelse om hvor mye man kan uttrykke med enkle virkemidler. Regissør Cianfrance har sammen med to eminente skuespillere skapt et sterk og nyansert portrett av et kjærlighetsforhold som langsomt går i oppløsning. Filmen beskriver helt enkelt en ung kvinnes gradvise erkjennelse av at hun ikke elsker sin mann lenger. Som i Wendy and Lucy gir Michelle Williams oss en oppvisning i finstemt skuespillerkunst, og nok en gang er det en forsvunnet hund som utløser livskrisen. Ryan Gosling er perfekt match for Williams i denne rørende kjærlighetshistorien som på ingen måte minner om noe sentimentalt valentinerkort.

 

The Myth of the American sleepover (regi: David Mitchell)

 

Man skulle tro at vi hadde fått nok av tenåringsnevroser fra den amerikanske forstaden, men denne lovende debutfilmen av David Mitchell vitner om at her er det mer å hente. Vi tilbringer noen tilsynelatende begivenhetsløse dager sammen med et knippe ungdommer som går på high school og college. Deres dagdrømmer og konflikter kretser rundt ”the usual stuff”: sex, vennskap og personlig status. Det finner sted flere ”overnattinger” (derav tittelen), uten at det skjer noe dramatisk i egentlig forstand. Men dette er likevel en avgjørende periode for de unge, og Mitchell får dem til å leve, selv om de på mange måter er noen klisjeer. Som i andre "collegefilmer" skildres de unges hierarki som ganske nådeløst, men Mitchell er ikke satirisk. Han bygger heller ikke opp til noe dramatisk klimaks, men stykker opp filmen i ulike handlingslinjer. Mange av de ikke-profesjonelle skuespillerne er fabelaktige, og filmen vant pris for beste skuespillerensemble på South by Southwest-festivalen.

 

Pal Adrienn (regi: Agnes Kocsis)

 

En djerv film som lykkes med å få oss interessert i en hovedperson som er mildt sagt lite tiltalende. Piroska er en innesluttet og svært overvektig kvinne som jobber med å overvåke hjertepulsen til syke og gamle på et sykehjem, der hun også tar jobben med å vaske likene. Hennes nesten trassige dyrking av ensomheten leder til rykter på sykehuset om at hun kan ha begått aktiv dødshjelp, men vi får aldri bragt på det rene om det stemmer. En dag finner hun en død kvinne i sengen som viser seg å ha samme navn som en nær venninne hun mener å huske at hun hadde i barndommen. Hun bestemmer seg for å finne ut mer om bakgrunnen til Pal Adrienn, noe som fører til en foruroligende leteaksjon som like mye blir en reise inn i hovedpersonens egen psyke. Filmen setter tålmodigheten på prøve når regissøren Kocsis for tiende gang lar Piroska vralte innover sykehuskorridoren i en lang tagning, men hun er beundringverdig konsekvent i sin utforming av dette særpregede og positivt deprimerende universet.

Carancho (regi: Pablo Trapero)

 

Pablo Trapero deltok i hovedprogrammet i 2008 med Leonera der hans hustru Martina Gusman leverte en formidabel rolletolkning som ung kvinne som føder barn i fengsel. I hans nyeste film, Carancho, som deltok i sideprogrammet Un Certain Regard, møter vi Gusman i en ny hardt prøvet kvinnerolle. Trapero har basert manus på en annen utsatt del av argentinsk samfunnsliv: det høye antallet bilulykker og alle aktørene som ønsker å profitere på det. Vi møter akuttlegen Lujan som jobber all den overtid hun kan for å få fortgang på karrieren. Det er når hun kommer i kontakt med den kyniske ”ambulansejegeren” Sosa, som hjelper ulykkesofre med å formulere erstatningskrav, at problemene begynner. De faller for hverandre, og som i hardkokt film noir fra 1950-tallet ender det fatalt under en biljaktscene. Carancho er Traperos mest kommersielle film så langt, og han stiller et klart formulert spørsmål i filmen: Er det i det hele tatt mulig å holde sin sti ren når man lever i et korrupt samfunn?

 

 

The Housemaid (regi: Im Sangsoo)

 

 

Denne nye versjonen av den sørkoreanske filmen med samme tittel fra 1960 har et befriende og lekende forhold til originalen. Mens den første filmen var en skremmende skildring av forholdet mellom herskap og tjenere i 60-tallets Sør-Korea, er regissør Sang Soo nesten provokativt ironisk i sin tilnærming, og lar tjenestepiken ikke bare nyte de ydmykelsene hun utsettes for, men få bestemme sin egen skjebne. Det er de to skuespillerne Ahn Seo-Hyun og Jeon Do-Youn som tilfører denne filmen den nødvendige dosen rampete vidd. Sangsoo virker uinteressert i samfunnskritikken og bruker isteden herskapshuset som arena for en erotisk lek og maktkamp, med utfall som er farget av svart humor. Sangsoo makter ikke helt å holde på spenningen, til det tar filmen for mange uventede og søkte vendinger. Særlig slutten synes overstyrt av Sangsoo ønske om en spektakulær grenseoverskridelse, og etterlater et inntrykk av en særpreget film litt ute av balanse.

 

 

Outrage (regi: Takeshi Kitano)

 

 

Etter et snaut tiår der han med vekslende hell har utforsket andre filmatiske uttrykk, har Kitano vendt tilbake til det han kan best: Outrage er hans første Yakuza-film siden Brother i 2000, og det er som om han ikke har gjort noe annet. Her leker han elegant med Yakuza-sjangerens sjangerelementer, med utgangspunkt i en hevnspiral innad i mafiaen som forvandles til en sedvanlig kitanoesk svart voldskomedie. Her er ingen forsonende trekk, ingen sentimentale følelser, de ulike mafiamedlemmene synes drevet mot undergangen av en destruktiv naturkraft. Kitanos lek med overflate og klisjeer er engasjerende så lenge han kan framvise en så suveren formsikkerhet som her. Men det er øyeblikk der det glipper, og han kun repeterer de samme voldsklisjeene. Men spesielt én scene er unik i sin sinnrike ondskapsfullhet, og den bør ingen som har tannlegeskrekk komme i nærheten av.

 

Route Irish (Ken Loach)

 

Irish Route er akkurat en så rasende film som man kan forvente av en så lidenskapelig motstander av krigen i Irak som Ken Loach. Selv om den langt ifra er hans beste, er Irish Route en sterk nok skildring av sikkerhetsindustriens ukontrollerte og iblant lyssky framferd overfor sivile i Irak. Med en brøkdel av det budsjettet Paul Greengrass brente av på Green Zone, makter Loach å fortelle mer eller mindre den samme historien – om en okkupasjonskrig som på et tidlig tidspunkt gikk av skaftet. Han holder oss stort sett hjemme i Liverpool, der Irakveteranen Fergus slikker sine sår og forsøker å finne ut hvordan hans beste venn ble drept i Irak. Han finner ut at sikkerhetsselskapet vennen jobbet for opererer i en gråsone der overgrep aldri rapporteres, og hvor penger er blitt den dominerende drivkraften i krigen.

Disse fortjener hederlig omtale:

Tamara Drew (regi: Stephen Frears)

 

En liten sjarmbombe som ble vist utenfor konkurranse. Frears har her kastet seg over den høyt skattede tegneserien om Tamara Drewe og gjenskaper den som en erkebritisk, landlig komedie. Og det er godt å se at Gemma Arterton har et langt større register å spille på enn hun fikk vist i Clash of the Titans.

Schastye Moe (Sergei Loznitsa)

 

Ukrainske Chastye Moe er et kølsvart gapskratt av en film som forfører med et strålende ensemble skuespillere. Loznitsa er en regissør det blir interessant å følge framover.

Copie Conforme (Abbas Kiarostami)

 

Kiarostamis film har både store kvaliteter og svakheter som begge kan oppsummeres med to navn:  Juliette Binoche og James Miller. Mens førstnevnte får filmen til å puste av uimotståelig liv, gjør sistnevnte den iblant til en unødig stiv affære. Det er stor forskjell å på å spille en stiv akadamiker og det å spille ham stivt.

 

Countdown to zero (regi: Lucy Walker)

 

Lucy Walkers dokumentar om trusselen fra verdens atomvåpenarsenal er kinopublikummets verste mareritt – et scenario du rystes av, og som i tillegg virker sannsynlig.
      

 

Du kan lese mer om prisene fra Cannes her: Juryen overrasker i Cannes

Les mer fra vår kontinuerlige dekning av årets festival: Cannes 2010

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

De 20 beste filmene fra Cannes

Her er vår liste med de 20 beste filmene som deltok på filmfestivalen i Cannes. Les våre begrunnelser og se trailerne til filmene.
 

Another Year (regi: Mike Leigh)

 

Mike Leigh var lenge favoritt til å vinne Gullpalmen med denne ømme hyllesten av ”hverdagssliterne” Tom og Mary og deres familie og venner. Vi følger et spesielt år i deres liv, med de skiftende årstidene som en vakker ramme rundt familiens hus og hage (hvor sentralt begrepet ”gardening” er for britenes mentale hygiene, kommer tydelig fram i denne filmen). I likhet med Happy go Lucky befinner Another Year seg på den lyse siden av filmskaperens særegne tristesse. Jim Broadbent og Ruth Sheen briljerer som et av de mest rørende og rare ekteparene i nyere film, og filmens fremste kvaliteter ligger i den livfulle og litt eksentriske intimsfæren de skaper mellom hverandre og omgivelsene. Det er Lesley Manville som er tildelt rollen som Leighs sedvanlige nevrotiker/hysteriker, og slik det ofte er med Leighs filmer kan det absolutt diskuteres om denne rollen ligger for nærme karikaturen.

Uncle Boonmee who can recall his past lives (regi: Apichatpong Weerasethakul)

 

Årets Gullpalmevinner kom som en overraskelse i Cannes, selv om den lenge ble vurdert som en mulig utfordrer av enkelte kritikere. Filmen er utvilsomt den mest originale i hovedprogrammet, og umulig å sjangerfastsette. For her har regissør Weerasethakul mikset sammen med eksotisk ”kunstfilmcocktail” som består av naturmystikk, science fiction og en dose doku-realisme. Det er en film det er fascinerende og krevende å følge. Vi møter på en familie som gjenforenes på sin plantasje på landsbygda i Thailand, i forbindelse med at hovedpersonen er blitt svært syk, kanskje døende. Samtidig begynner avdøde medlemmer av familien å dukke opp, som den naturligste ting i verden og i henhold til Weerasethakuls spesielle form for magisk realisme. Fjorårets Gullpalmevinner, Michael Hanekes Det hvite båndet, var noe i nærheten av et mesterverk. Det er ikke Uncle Boonmee, men den var utvilsomt et av høydepunktene i et ganske middelmådig hovedprogram.

Of God and Men (Xavier Beauvois)

 

Denne alvorlige filmen var regnet som den fremste utfordreren til å stjele Gullpalmen fra favoritten Mike Leigh, og fikk festivalens ”nest beste” pris, Grand Prix. Regissør Xavier Beauvois skildrer katolske munkers arbeid blant fattige i en fjelllandsby i Algerie på begynnelsen av 1990-tallet – den gangen både hæren og militante muslimske opprørere slaktet hverandre ned for fote, og sivilbefolkningen havnet i skuddlinjen. Munkene havner også i skvis mellom de stridende, og deres tro settes på en alvorlig prøve. Beauvois har basert filmens ytre historie på en virkelig hendelse som fant sted da sju franske katolske munker ble drept under kaotiske omstendigheter i 1993 i Algerie. Han gir ikke noe klart svar på hvem som sto bak henrettelsene, men dikter videre på munkenes eksistensielle dilemma i møte med ubønnhørlig vold.

Carlos (Olivier Assayas)

 

Olivier Assayas over fem timer lange kinofilm og tv-serie om 1970-tallets mest kjente terrorist, Carlos (aka ”Sjakalen”), er en medrivende opplevelse. Min innledende skepsis mot kinofilmer som egentlig er tv-serier, viste seg i dette tilfellet å være ubegrunnet. Her loses vi gjennom et uoversiktelig terreng av terrornettverk og frigjøringskriger fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet, der Carlos politiske motiver blir stadig mer dunkle og nettet snører seg sammen. Mens Steven Soderbergh ikke ga oss noen ny forståelse av revolusjonsikonet Guevara i Che, eller noen emosjonell utladning, er Assayas mer konvensjonell i sin tilnærming: her avmystifiseres og avkles Carlos, samtidig som spenningsmomentene i livet hans, hans flørt med kvinner, frigjøringsideologi og terror, gir filmen en besettende framdrift.

 

Outside the Law (Rachid Bouchareb)

 

 

Outside the Law er Rachid Boucharebs oppfølger til krigseposet Days of Glory, der vi fulgte algerirske innvandreres innsats i den franske hæren under annen verdenskrig. Denne gangen er vi med på hva Bouchareb beskriver som en naturlig konklusjon på de algerirske soldatenes blodige dannelsesreise: De blir inspirert av fredsrusen i etterkrigstidens Frankrike og starter sin egen kamp for frigjøring. Prisen blir høy, og de lykkes gjennom utstrakt bruk av terror. Dette er på mange måter de algerirske innvandrernes versjon av Gudfaren, både tematisk og stilmessig, der vi følger tre brødre som hver på sin måte går i det algerirske terrornettverkets tjeneste. Bouchareb gjorde ferdig den stillferdige London River før han gjøv løs på denne episke, hardtslående filmen, og jeg kan ikke tenke meg noen mer forskjellige filmer.

Draquila –Italy trembles (Sabina Guzzanti)

 

 

Sabina Guzzantis kontroversielle dokumentar er en effektive avkledning av Berlusconis statsmannsfakter og stadig mer tvilsomme manøvre i italiensk politikk. Med virkemidler tatt ut fra Michael Moores retoriske verktøykasse, gir Guzzanti oss en underholdende gjennomgang av Berlusconis politiske gjenoppstandelse etter jordskjelvet som rammet den historiske byen L’Aquila. Det mest sjokkerende ved filmen er hvordan Guzzanti langt på vei kan dokumentere hvordan Berlusconi-regimet nærmest kuppet staten etter jordskjelvet, ved å innføre unntakslover som åpnet for ukontrollert bruk av frihetsberøvelse, sensur og penger. Den konspirasjonsteorien som Guzanti lanserer kunne lett blitt avfeid som en paranoid fantasi, om den ikke i ettertid har vist seg å ha sannhetsverdi. Like før filmpremieren 7. mai måtte en minister i den italienske regjeringen gå av som følge av den korrupsjonen som er avdekket i forbindelse med gjenoppbygningen i L’Aquila.

 

Inside Job (regi:Charles Ferguson)

 

 

Charles Ferguson var mannen som i No end in sight ga oss en kjølig analyse av hvorfor etableringen av et sivilt samfunn i Irak kollapset under den amerikanske okkupasjonen. Nå har han gjort en tilsvarende grundig demonteringsjobb i dokumentaren Inside Job. Ved hjelp av sentrale aktører innen finanssektoren legger Ferguson fram en argumentasjonsrekke som er mer rystende enn noe Oliver Stone kunne diktet opp i Wall Street 2. Vi har alle medvirket til framveksten av et kriminelt bankvesen, hevder han, men vi er også blitt ført bak lyset. Spørsmålet også denne gangen er om det finnes noen ende på elendigheten. Inside Job er en slagkraftig dokumentar med et høyt presisjonsnivå, og blir derfor et viktig tilskudd til en sjanger der journalistiske dyder blir stadig oftere neglisjert.

 

Armadillo (regi: Janus Metz)

 

Denne danske krigsdokumentaren er både sjokkerende og imponerende. Med en oppsiktsvekkende nærhet til kamphandlingene bryter den danske regissøren Janus Metz sikkerhetsseglet rundt de danske styrkenes krigsinnsats. Resultatet er en opprivende film som forfatter Carsten Jensen hevder vil endre danskenes selvbilde på en dramatisk måte. I Armadillo følger unge danske gutter som verver seg til oppdrag nær den utsatte Helmandprovinsen på jakt etter spenning, og som viser liten innsikt i oppdragets offisielle misjon om å skape demokrati. Når kamphandlingene tiltar snevrer fokuset stadig mer inn mot å uskadeliggjøre Taliban, og sivilbefolkningen havner i skuddlinjen.
Filmskaperne dro til Afghanistan med et i utgangspunktet enkelt spørsmål: Er det mulig å skape fred gjennom krig? De besvarer det ved å skildre et kompromittert oppdrag der den offisielle politikken innhentes av krigens logikk. Vi får se scener her som aldri er vist i noen amerikansk eller britisk dokumentar fra Afghanistan, og som kanskje vil få et rettslig etterspill i Danmark.

 

Blue Valentine  (regi: Derek Cianfrance)

 

Denne vesle filmen er en betimelig påminnelse om hvor mye man kan uttrykke med enkle virkemidler. Regissør Cianfrance har sammen med to eminente skuespillere skapt et sterk og nyansert portrett av et kjærlighetsforhold som langsomt går i oppløsning. Filmen beskriver helt enkelt en ung kvinnes gradvise erkjennelse av at hun ikke elsker sin mann lenger. Som i Wendy and Lucy gir Michelle Williams oss en oppvisning i finstemt skuespillerkunst, og nok en gang er det en forsvunnet hund som utløser livskrisen. Ryan Gosling er perfekt match for Williams i denne rørende kjærlighetshistorien som på ingen måte minner om noe sentimentalt valentinerkort.

 

The Myth of the American sleepover (regi: David Mitchell)

 

Man skulle tro at vi hadde fått nok av tenåringsnevroser fra den amerikanske forstaden, men denne lovende debutfilmen av David Mitchell vitner om at her er det mer å hente. Vi tilbringer noen tilsynelatende begivenhetsløse dager sammen med et knippe ungdommer som går på high school og college. Deres dagdrømmer og konflikter kretser rundt ”the usual stuff”: sex, vennskap og personlig status. Det finner sted flere ”overnattinger” (derav tittelen), uten at det skjer noe dramatisk i egentlig forstand. Men dette er likevel en avgjørende periode for de unge, og Mitchell får dem til å leve, selv om de på mange måter er noen klisjeer. Som i andre "collegefilmer" skildres de unges hierarki som ganske nådeløst, men Mitchell er ikke satirisk. Han bygger heller ikke opp til noe dramatisk klimaks, men stykker opp filmen i ulike handlingslinjer. Mange av de ikke-profesjonelle skuespillerne er fabelaktige, og filmen vant pris for beste skuespillerensemble på South by Southwest-festivalen.

 

Pal Adrienn (regi: Agnes Kocsis)

 

En djerv film som lykkes med å få oss interessert i en hovedperson som er mildt sagt lite tiltalende. Piroska er en innesluttet og svært overvektig kvinne som jobber med å overvåke hjertepulsen til syke og gamle på et sykehjem, der hun også tar jobben med å vaske likene. Hennes nesten trassige dyrking av ensomheten leder til rykter på sykehuset om at hun kan ha begått aktiv dødshjelp, men vi får aldri bragt på det rene om det stemmer. En dag finner hun en død kvinne i sengen som viser seg å ha samme navn som en nær venninne hun mener å huske at hun hadde i barndommen. Hun bestemmer seg for å finne ut mer om bakgrunnen til Pal Adrienn, noe som fører til en foruroligende leteaksjon som like mye blir en reise inn i hovedpersonens egen psyke. Filmen setter tålmodigheten på prøve når regissøren Kocsis for tiende gang lar Piroska vralte innover sykehuskorridoren i en lang tagning, men hun er beundringverdig konsekvent i sin utforming av dette særpregede og positivt deprimerende universet.

Carancho (regi: Pablo Trapero)

 

Pablo Trapero deltok i hovedprogrammet i 2008 med Leonera der hans hustru Martina Gusman leverte en formidabel rolletolkning som ung kvinne som føder barn i fengsel. I hans nyeste film, Carancho, som deltok i sideprogrammet Un Certain Regard, møter vi Gusman i en ny hardt prøvet kvinnerolle. Trapero har basert manus på en annen utsatt del av argentinsk samfunnsliv: det høye antallet bilulykker og alle aktørene som ønsker å profitere på det. Vi møter akuttlegen Lujan som jobber all den overtid hun kan for å få fortgang på karrieren. Det er når hun kommer i kontakt med den kyniske ”ambulansejegeren” Sosa, som hjelper ulykkesofre med å formulere erstatningskrav, at problemene begynner. De faller for hverandre, og som i hardkokt film noir fra 1950-tallet ender det fatalt under en biljaktscene. Carancho er Traperos mest kommersielle film så langt, og han stiller et klart formulert spørsmål i filmen: Er det i det hele tatt mulig å holde sin sti ren når man lever i et korrupt samfunn?

 

 

The Housemaid (regi: Im Sangsoo)

 

 

Denne nye versjonen av den sørkoreanske filmen med samme tittel fra 1960 har et befriende og lekende forhold til originalen. Mens den første filmen var en skremmende skildring av forholdet mellom herskap og tjenere i 60-tallets Sør-Korea, er regissør Sang Soo nesten provokativt ironisk i sin tilnærming, og lar tjenestepiken ikke bare nyte de ydmykelsene hun utsettes for, men få bestemme sin egen skjebne. Det er de to skuespillerne Ahn Seo-Hyun og Jeon Do-Youn som tilfører denne filmen den nødvendige dosen rampete vidd. Sangsoo virker uinteressert i samfunnskritikken og bruker isteden herskapshuset som arena for en erotisk lek og maktkamp, med utfall som er farget av svart humor. Sangsoo makter ikke helt å holde på spenningen, til det tar filmen for mange uventede og søkte vendinger. Særlig slutten synes overstyrt av Sangsoo ønske om en spektakulær grenseoverskridelse, og etterlater et inntrykk av en særpreget film litt ute av balanse.

 

 

Outrage (regi: Takeshi Kitano)

 

 

Etter et snaut tiår der han med vekslende hell har utforsket andre filmatiske uttrykk, har Kitano vendt tilbake til det han kan best: Outrage er hans første Yakuza-film siden Brother i 2000, og det er som om han ikke har gjort noe annet. Her leker han elegant med Yakuza-sjangerens sjangerelementer, med utgangspunkt i en hevnspiral innad i mafiaen som forvandles til en sedvanlig kitanoesk svart voldskomedie. Her er ingen forsonende trekk, ingen sentimentale følelser, de ulike mafiamedlemmene synes drevet mot undergangen av en destruktiv naturkraft. Kitanos lek med overflate og klisjeer er engasjerende så lenge han kan framvise en så suveren formsikkerhet som her. Men det er øyeblikk der det glipper, og han kun repeterer de samme voldsklisjeene. Men spesielt én scene er unik i sin sinnrike ondskapsfullhet, og den bør ingen som har tannlegeskrekk komme i nærheten av.

 

Route Irish (Ken Loach)

 

Irish Route er akkurat en så rasende film som man kan forvente av en så lidenskapelig motstander av krigen i Irak som Ken Loach. Selv om den langt ifra er hans beste, er Irish Route en sterk nok skildring av sikkerhetsindustriens ukontrollerte og iblant lyssky framferd overfor sivile i Irak. Med en brøkdel av det budsjettet Paul Greengrass brente av på Green Zone, makter Loach å fortelle mer eller mindre den samme historien – om en okkupasjonskrig som på et tidlig tidspunkt gikk av skaftet. Han holder oss stort sett hjemme i Liverpool, der Irakveteranen Fergus slikker sine sår og forsøker å finne ut hvordan hans beste venn ble drept i Irak. Han finner ut at sikkerhetsselskapet vennen jobbet for opererer i en gråsone der overgrep aldri rapporteres, og hvor penger er blitt den dominerende drivkraften i krigen.

Disse fortjener hederlig omtale:

Tamara Drew (regi: Stephen Frears)

 

En liten sjarmbombe som ble vist utenfor konkurranse. Frears har her kastet seg over den høyt skattede tegneserien om Tamara Drewe og gjenskaper den som en erkebritisk, landlig komedie. Og det er godt å se at Gemma Arterton har et langt større register å spille på enn hun fikk vist i Clash of the Titans.

Schastye Moe (Sergei Loznitsa)

 

Ukrainske Chastye Moe er et kølsvart gapskratt av en film som forfører med et strålende ensemble skuespillere. Loznitsa er en regissør det blir interessant å følge framover.

Copie Conforme (Abbas Kiarostami)

 

Kiarostamis film har både store kvaliteter og svakheter som begge kan oppsummeres med to navn:  Juliette Binoche og James Miller. Mens førstnevnte får filmen til å puste av uimotståelig liv, gjør sistnevnte den iblant til en unødig stiv affære. Det er stor forskjell å på å spille en stiv akadamiker og det å spille ham stivt.

 

Countdown to zero (regi: Lucy Walker)

 

Lucy Walkers dokumentar om trusselen fra verdens atomvåpenarsenal er kinopublikummets verste mareritt – et scenario du rystes av, og som i tillegg virker sannsynlig.
      

 

Du kan lese mer om prisene fra Cannes her: Juryen overrasker i Cannes

Les mer fra vår kontinuerlige dekning av årets festival: Cannes 2010

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY