Fremtiden var ifjor

Film er nesten like akterutseilt som teater, mener Eirik Ildahl. Går vi med ryggen først inn i det nye året, uten å ta innover oss totaluttrykkets nye tidsalder?
 

Da Dr. Frederic Werthams bok ”The Seduction of the Innocent” utkom i 1954, fikk verden en aha-opplevelse. Endelig kunne man fastslå at det var tegneseriene som hadde skylden for at ungdomskriminaliteten økte, og for at ungdommen ikke respekterte offentlige autoriteter. Boken argumenterte dessuten for at tegneseriene stimulerte de unge uskyldige til promiskuitet og homoseksualitet. (Vi har vel alle lurt litt på forholdet mellom Batman og hans unge venn Robin? Psykiateren Wertham hadde alle detaljene.)

Ansvarlige myndigheter tok de nødvendige forholdsregler. I USA ble utgiverne tvunget til å opprette sensurinstansen Comics Code (en pendant til Hays Code for filmproduksjon), og her hjemme ble statens rådgivende utvalg for tegneserier opprettet i 1955 med en representant for Norges Husmorforbund i formannsstolen. Den forrående effekten av Vill Vest og Stålmannen ble diskutert med stort alvor.

Femten år senere var det farge-TV som ble sett på som en trussel mot nasjonens moralske habitus. Tretti år senere var det tilgjengeligheten av sex og vold på videokassetter som fikk skylden for at ungdommen var fordervet. Og etter det igjen – på nittitallet – var det dataspill og alskens styggedom på internett som var årsaken til at blomsten av Norges ungdom var så sørgelig fokusert på uoppbyggelige aktiviteter.

Men hva er det som er spennende i dag, ved inngangen til 2010? Finnes det noe nytt og pirrende medium som kan forføre den oppvoksende slekt til å gi seg fantasilivet i vold, miste fotfestet i virkeligheten og dermed gå ettertrykkelig ad undas?

 

Ja, det gjør det, og det er så visst ikke film. Filmen er ikke bare etablert, den er også statsstøttet – det paternalske dødskysset for ethvert opprørsk medium. Film er like døllt som de tegneseriene de stjeler historiene sine fra, ja, nesten like akterutseilt som teater.

Det nye jeg snakker om, er et totaluttrykk. Alle media på en gang, fullt orkester! Ikke livet som imiterer kunsten eller kunsten som imiterer livet, men et interaktivt kunstverk med utydelige – eller ikkeeksisterende? – avgrensninger mot virkeligheten utenfor verket. Aldri har verden sett noe som til de grader kan få publikum til å tvile på hva som er virkelig og hvilken rolle de spiller i verden. Verdensordenen knaker i sine sammenføyninger. Aldri har ansvarlige oppdragere stått overfor en så formidabel motstander.

Jeg kan ikke dy meg for en digresjon. Dette har strengt tatt ikke så mye med temaet for denne artikkelen å gjøre, men her er mannen som giftet seg med en kvinne som ikke fins.

For å belyse hva denne nye medievirkeligheten dreier seg om, må jeg ta en avstikker til Aten, fredag 6. november 2009. Jeg er på verdens første internasjonale manusforfatterkongress. Yomi Ayeni har nettopp entret podiet for å fortelle om sitt prosjekt Breathe, som jeg tror er et godt eksempel på hva vi kan ha i vente.

I korthet: I sentrum for historien står en faktisk internettkringkaster i London, oktober 2009. Kringkasteren har eksistert i syv måneder forut for prosjektet, men er opprettet med dette prosjektet for øye. Og her er det at det skjer et mord (som er oppdiktet). Det lages falske nyhetsreportasjer med skuespillere, og publikum engasjeres i oppklaringen av drapet via internettkringkasteren, en falsk politinettside og arrangerte evenementer av forskjellig slag omkring i London. Konseptet er, i følge Yomi Ayeni, at ”folk deltar i opplevelsen og forsøker å løse en serie gåter. Noen av spillerne vil interagere med historien og møte karakterer innenfor den narrative konteksten. Noen vil også bli karakterer i filmene, i tillegg til å delta i en sammensvergelse eller to.”

Foruten det overfor nevnte skjer deltagelsen via telefoninnringninger, skattejakter, GPS-oppdrag, twitring, facebookprofiler, blogger og diskusjonsfora… Men ikke nok med det. London-prosjektet ble avsluttet etter femten dager i oktober, men de neste ”kapitlene” (”episodene”?) av historien vil finne sted i Paris, New York, San Francisco, Tokyo, Sydney og Berlin. I hver by vil Ayeni benytte seg av lokale krefter i utformingen av… ja, hva er egentlig produktet her? Øyeblikksopplevelsen, eller filmen som dokumenterer det hele, med innslag av både fiksjon, live events og internettaktivitet?

(Mer om Breathe her.)

Og midt i denne fantastiske visjonen av et fremtidsmedium som består av synkroniserte fremstøt i alle kanaler, argumenterer vi her på berget iherdig for å lage flere storslagne gammeldagse filmer – lokket av suksessen til Max Manus og uberørt av fiaskoen til Svik. Vi vil ha en Tatt av vinden for vår tid! Eller kanskje en remake av Gjest Baardsen – hadde ikke det vært noe å hilse den nye tiden med?

Ja, hvorfor ikke?

For det er kanskje ikke så sikkert allikevel at fremtidens filmskaper må bli en multimedial sirkusdirektør? Det er faktisk hele ti år nå siden fremtiden for alvor stirret oss i øynene. Det er ti år siden vi så The Blair Witch Project, et smart lite prosjekt som tok rotta på Hollywood-dinosaurene, lansert med en snedig kombinasjon av hype og hemmelighetskremmeri på internett. Hvorfor bråstoppet fremtiden for ti år siden?

Hvorfor lever Hollywood-dinosaurene fremdeles? Hvorfor lager produsentene der borte bare færre og færre filmer som koster mer og mer pr. stykk? Virker ikke fremtiden likevel?

Kanskje den multimediale sirkusdirektørens gratisarbeidende entusiaster bare er trendnisser som surfer videre på jakt etter neste bølge? Eller nyttige idioter som forsvinner så fort de skjønner at det er en dårlig karriereplan å være bakkemannskap for avantgarden? Den eneste grunnen til at ”Breathe” ble realisert, var sant å si at opphavsmannen kunne finansiere kalaset ved å selge en betydelig samling av gammeldags billedkunst…

Det kan jo hende at det bare er de gode gamle, gjennomprøvde dramaturgiske modellene som gjelder evig? De gode gamle arketypene, hjulpet frem av gode gamle Aristoteles? Kanskje prosjekter som Avatar er filmens eneste vei til fornyelse – verdens mest oppskriftsmessige historie i verdens mest oppfinnsomme innpakning?

En mer nærliggende antagelse enn at vi står overfor et enten-eller, er kanskje at forskjellige uttrykk fortsatt vil leve side om side. Filmmusikalen utryddet ikke operaen, og fotografiet tok ikke knekken på oljemaleriet.

Det største dilemmaet for våre hjemlige filmskapere er kanskje et helt annet, nemlig at deres mandat er gitt av de som betaler dem: Politikerne. Pengestøtte gis alltid på visse vilkår, og det som er lengst fremme i debatten akkurat nå er om filmskaperne har utover- eller innovertiss, og om de er i stand til å vinne prestisjefylte internasjonale priser.

Internasjonalt anerkjente prisutdelinger er som kjent de etablerte uttrykksformers tumleplass. Derfor må filmskaperne legge eksperimentell dramaturgi og teknologiske krumspring på hylla hvis de skal oppfylle sine departementale velgjøreres betingelser. Og det er kanskje like greit. Få er de som har høstet rikdom og ære av å bryte ny mark.

De som blir husket, er i regelen ikke nybrottsmenn og pionerer, men de som fullender en kulturell trend når den har passert toppunktet og er på hell. Sånne som Johann Sebastian Bach og Olsenbanden.

Eller Batman, som strengt tatt nådde høydepunktet lenge før varemerket fikk åtte Oscar-nominasjoner – nemlig med Frank Millers dystopiske tegneserieversjon i 1986.

 

 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut

 

2 kommentarer til Fremtiden var ifjor

  1. Kjenner du til ARGen (virkelighetsspillet) som ble laget til filmen Rottenetter? Her hadde spillet flere deltakere enn filmen hadde publikum. Det er mulig slike uttrykk står best på egne ben, i stedet for å ses på i sammenheng med tilhørende filmer – men det er jo gøy (for både skaper og mottaker) å skape former som bruker både gamle og nye uttrykk i synergi.

  2. […] Ja, det gjør det, og det er så visst ikke film. Filmen er ikke bare etablert, den er også statsstøttet – det paternalske dødskysset for ethvert opprørsk medium. Film er like døllt som de tegneseriene de stjeler historiene sine fra, ja, nesten like akterutseilt som teater. Les hele artikkelen her. […]

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Fremtiden var ifjor

Film er nesten like akterutseilt som teater, mener Eirik Ildahl. Går vi med ryggen først inn i det nye året, uten å ta innover oss totaluttrykkets nye tidsalder?
 

Da Dr. Frederic Werthams bok ”The Seduction of the Innocent” utkom i 1954, fikk verden en aha-opplevelse. Endelig kunne man fastslå at det var tegneseriene som hadde skylden for at ungdomskriminaliteten økte, og for at ungdommen ikke respekterte offentlige autoriteter. Boken argumenterte dessuten for at tegneseriene stimulerte de unge uskyldige til promiskuitet og homoseksualitet. (Vi har vel alle lurt litt på forholdet mellom Batman og hans unge venn Robin? Psykiateren Wertham hadde alle detaljene.)

Ansvarlige myndigheter tok de nødvendige forholdsregler. I USA ble utgiverne tvunget til å opprette sensurinstansen Comics Code (en pendant til Hays Code for filmproduksjon), og her hjemme ble statens rådgivende utvalg for tegneserier opprettet i 1955 med en representant for Norges Husmorforbund i formannsstolen. Den forrående effekten av Vill Vest og Stålmannen ble diskutert med stort alvor.

Femten år senere var det farge-TV som ble sett på som en trussel mot nasjonens moralske habitus. Tretti år senere var det tilgjengeligheten av sex og vold på videokassetter som fikk skylden for at ungdommen var fordervet. Og etter det igjen – på nittitallet – var det dataspill og alskens styggedom på internett som var årsaken til at blomsten av Norges ungdom var så sørgelig fokusert på uoppbyggelige aktiviteter.

Men hva er det som er spennende i dag, ved inngangen til 2010? Finnes det noe nytt og pirrende medium som kan forføre den oppvoksende slekt til å gi seg fantasilivet i vold, miste fotfestet i virkeligheten og dermed gå ettertrykkelig ad undas?

 

Ja, det gjør det, og det er så visst ikke film. Filmen er ikke bare etablert, den er også statsstøttet – det paternalske dødskysset for ethvert opprørsk medium. Film er like døllt som de tegneseriene de stjeler historiene sine fra, ja, nesten like akterutseilt som teater.

Det nye jeg snakker om, er et totaluttrykk. Alle media på en gang, fullt orkester! Ikke livet som imiterer kunsten eller kunsten som imiterer livet, men et interaktivt kunstverk med utydelige – eller ikkeeksisterende? – avgrensninger mot virkeligheten utenfor verket. Aldri har verden sett noe som til de grader kan få publikum til å tvile på hva som er virkelig og hvilken rolle de spiller i verden. Verdensordenen knaker i sine sammenføyninger. Aldri har ansvarlige oppdragere stått overfor en så formidabel motstander.

Jeg kan ikke dy meg for en digresjon. Dette har strengt tatt ikke så mye med temaet for denne artikkelen å gjøre, men her er mannen som giftet seg med en kvinne som ikke fins.

For å belyse hva denne nye medievirkeligheten dreier seg om, må jeg ta en avstikker til Aten, fredag 6. november 2009. Jeg er på verdens første internasjonale manusforfatterkongress. Yomi Ayeni har nettopp entret podiet for å fortelle om sitt prosjekt Breathe, som jeg tror er et godt eksempel på hva vi kan ha i vente.

I korthet: I sentrum for historien står en faktisk internettkringkaster i London, oktober 2009. Kringkasteren har eksistert i syv måneder forut for prosjektet, men er opprettet med dette prosjektet for øye. Og her er det at det skjer et mord (som er oppdiktet). Det lages falske nyhetsreportasjer med skuespillere, og publikum engasjeres i oppklaringen av drapet via internettkringkasteren, en falsk politinettside og arrangerte evenementer av forskjellig slag omkring i London. Konseptet er, i følge Yomi Ayeni, at ”folk deltar i opplevelsen og forsøker å løse en serie gåter. Noen av spillerne vil interagere med historien og møte karakterer innenfor den narrative konteksten. Noen vil også bli karakterer i filmene, i tillegg til å delta i en sammensvergelse eller to.”

Foruten det overfor nevnte skjer deltagelsen via telefoninnringninger, skattejakter, GPS-oppdrag, twitring, facebookprofiler, blogger og diskusjonsfora… Men ikke nok med det. London-prosjektet ble avsluttet etter femten dager i oktober, men de neste ”kapitlene” (”episodene”?) av historien vil finne sted i Paris, New York, San Francisco, Tokyo, Sydney og Berlin. I hver by vil Ayeni benytte seg av lokale krefter i utformingen av… ja, hva er egentlig produktet her? Øyeblikksopplevelsen, eller filmen som dokumenterer det hele, med innslag av både fiksjon, live events og internettaktivitet?

(Mer om Breathe her.)

Og midt i denne fantastiske visjonen av et fremtidsmedium som består av synkroniserte fremstøt i alle kanaler, argumenterer vi her på berget iherdig for å lage flere storslagne gammeldagse filmer – lokket av suksessen til Max Manus og uberørt av fiaskoen til Svik. Vi vil ha en Tatt av vinden for vår tid! Eller kanskje en remake av Gjest Baardsen – hadde ikke det vært noe å hilse den nye tiden med?

Ja, hvorfor ikke?

For det er kanskje ikke så sikkert allikevel at fremtidens filmskaper må bli en multimedial sirkusdirektør? Det er faktisk hele ti år nå siden fremtiden for alvor stirret oss i øynene. Det er ti år siden vi så The Blair Witch Project, et smart lite prosjekt som tok rotta på Hollywood-dinosaurene, lansert med en snedig kombinasjon av hype og hemmelighetskremmeri på internett. Hvorfor bråstoppet fremtiden for ti år siden?

Hvorfor lever Hollywood-dinosaurene fremdeles? Hvorfor lager produsentene der borte bare færre og færre filmer som koster mer og mer pr. stykk? Virker ikke fremtiden likevel?

Kanskje den multimediale sirkusdirektørens gratisarbeidende entusiaster bare er trendnisser som surfer videre på jakt etter neste bølge? Eller nyttige idioter som forsvinner så fort de skjønner at det er en dårlig karriereplan å være bakkemannskap for avantgarden? Den eneste grunnen til at ”Breathe” ble realisert, var sant å si at opphavsmannen kunne finansiere kalaset ved å selge en betydelig samling av gammeldags billedkunst…

Det kan jo hende at det bare er de gode gamle, gjennomprøvde dramaturgiske modellene som gjelder evig? De gode gamle arketypene, hjulpet frem av gode gamle Aristoteles? Kanskje prosjekter som Avatar er filmens eneste vei til fornyelse – verdens mest oppskriftsmessige historie i verdens mest oppfinnsomme innpakning?

En mer nærliggende antagelse enn at vi står overfor et enten-eller, er kanskje at forskjellige uttrykk fortsatt vil leve side om side. Filmmusikalen utryddet ikke operaen, og fotografiet tok ikke knekken på oljemaleriet.

Det største dilemmaet for våre hjemlige filmskapere er kanskje et helt annet, nemlig at deres mandat er gitt av de som betaler dem: Politikerne. Pengestøtte gis alltid på visse vilkår, og det som er lengst fremme i debatten akkurat nå er om filmskaperne har utover- eller innovertiss, og om de er i stand til å vinne prestisjefylte internasjonale priser.

Internasjonalt anerkjente prisutdelinger er som kjent de etablerte uttrykksformers tumleplass. Derfor må filmskaperne legge eksperimentell dramaturgi og teknologiske krumspring på hylla hvis de skal oppfylle sine departementale velgjøreres betingelser. Og det er kanskje like greit. Få er de som har høstet rikdom og ære av å bryte ny mark.

De som blir husket, er i regelen ikke nybrottsmenn og pionerer, men de som fullender en kulturell trend når den har passert toppunktet og er på hell. Sånne som Johann Sebastian Bach og Olsenbanden.

Eller Batman, som strengt tatt nådde høydepunktet lenge før varemerket fikk åtte Oscar-nominasjoner – nemlig med Frank Millers dystopiske tegneserieversjon i 1986.

 

 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut

 

2 Responses to Fremtiden var ifjor

  1. Kjenner du til ARGen (virkelighetsspillet) som ble laget til filmen Rottenetter? Her hadde spillet flere deltakere enn filmen hadde publikum. Det er mulig slike uttrykk står best på egne ben, i stedet for å ses på i sammenheng med tilhørende filmer – men det er jo gøy (for både skaper og mottaker) å skape former som bruker både gamle og nye uttrykk i synergi.

  2. […] Ja, det gjør det, og det er så visst ikke film. Filmen er ikke bare etablert, den er også statsstøttet – det paternalske dødskysset for ethvert opprørsk medium. Film er like døllt som de tegneseriene de stjeler historiene sine fra, ja, nesten like akterutseilt som teater. Les hele artikkelen her. […]

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY